Debatt

EF-striden i Finansdepartementet | Einar Lie

  • Einar Lie
Under EF-striden før folkeavstemningen i 1972 tiltok embetsmenn i Finansdepartementet seg en fremskutt rolle, under dekke av faglighet, skriver Einar Lie.

Under EF-striden tiltok embetsmenn seg en så fremskutt rolle at kravene til lojalitet og nøytralitet ble truet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Tidligere ekspedisjonssjef Alfred Kvalheim avgir en hyggelig replikk 18. september til min søndagskommentar om forholdet mellom politikk og embetsverk, med utfyllende eksempler og erindringer.

På ett punkt har han en forsiktig korreksjon, da han påpeker at det offentlige oppropet han selv tok del i som ansatt i Finansdepartementet rett før folkeavstemningen i 1972, ikke utfordret regjeringen Bratteli.

Her er jeg nok ikke enig.

Bakgrunnen for saken var at Handelsdepartementet fikk ansvaret for å utrede de økonomiske konsekvensene av et medlemskap. Man unngikk Finansdepartementet, fordi den interne motstanden var så sterk.

Embetsverket her holdt seg likevel ikke helt unna utredninger, men deres innsats kom i form av tekster skrevet og produsert for neisidens kampanje.

Einar Lie.

Handelsminister Per Kleppe trakk likevel med seg ekspedisjonssjef Arne Øien fra Økonomiavdelingen i Finansdepartementet i et tidlig arbeid. Men Øiens entusiasme var så begrenset at han etter en tid ble dimittert.

Embetsverkets opprop

Handelsdepartementet laget deretter ferdig noen enkle beregninger som sa at veksten i Norge ville bli høyere med medlemskap enn uten. Dette ble sterkt kritisert i Finansdepartementet, og utad av eksterne økonomer.

Etter at Ja-siden publiserte en stor annonse om økonomiske virkninger av medlemskap, rykket embetsverket ut med sitt opprop. Den var i form henvendt mot den nevnte annonsen, men realiteten rettet seg også mot regjeringens økonomiske argumenter.

De som skulle vært i tvil om hvordan oppropet skulle leses, fikk hjelp av Dagbladet, som laget en lang artikkel til oppropet.

Den var skrevet av den unge, velinformerte journalisten Andreas Hompland, som forklarte at «opprøret» skyldes langvarig frustrasjon i Finansdepartementet over regjeringsapparatets håndtering av EF-debatten, der den aktive agitasjonen fra UD-embetsmenn og veksttallene fra Handelsdepartementet sto sentralt.

Den siste noteveksling i saken, som Kvalheim kanskje husker, var et brev fra underskriverne av oppropet til finansministeren. Her bedyret rebellene at ingen av dem var blant Homplands informanter, og de avsluttet med å takke finansministeren for at han ikke hadde grepet inn mot dem underveis.

Skrytefilm i motsatt grøft

Finansminister Ragnar Christiansen ville nok ha ønsket en større støtte for sin og regjeringens sak. Men han hadde i realiteten lite å stille opp med mot et selvbevisst embetsverk. Selv om takken var godt ment, er det derfor ikke opplagt at det mest taktfulle i denne saken var å rose statsråden for hans passivitet.

Uansett belyser EF-striden hvordan embetsmenn under dekke av faglighet kan tilta seg en så fremskutt rolle at kravene til lojalitet og nøytralitet trues.

Skrytefilmen fra justisminister Anders Anundsen (Frp), som var mitt hovedanliggende forrige søndag, ligger i en motsatt grøft, der underliggende krav til lojalitet overkjører normer om nøytralitet og faglighet.

På Twitter: @lie_einar

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Leste du Einar Lies kommentar som startet debatten? Her finner du den:

Les også

  1. Selv en veldig dårlig film kan fortelle en interessant historie | Einar Lie

Les mer om

  1. Debatt