Domstoler på sparebluss | Mats Stensrud
Hvor i rettssikkerheten skal vi kutte?
De tre statsmaktene er Stortinget, forvaltningen og domstolene. Det er viktig med klare skiller.
Domstolene speiler utviklingen i samfunnet.
Beskriver dommerne som steinaldermennesker
Siden 2002 har Domstoladministrasjonen styrt domstolene som forvaltningsorganer. Direktøren snakker om produksjon, og beskriver dommerne som steinaldermennesker. Han lover at vi skal bli mye mer effektive med Apple. Så er vi inkludert i forvaltningens store Avbyråkratiserings- og effektivitetsreform.
Privat og offentlig virksomhet automatiseres. Noen drømmer om selvbetjente domstoler. Men 15 år med EDB har ikke økt produksjonen. Vi bruker et hav av tid på å registrere og rapportere.
Rettssakene er unike
Domstolene er først og fremst kunnskapsvirksomheter. Du får ikke maskiner til å lede og lytte i rettssalen, til å lese og tenke, diskutere og skrive. Rettssakene er unike – ikke to er like. EDB er bare et verktøy. Gudskjelov!
Domstoladministrasjonen og rikspolitikerne evner dessverre ikke å leve seg inn i dommerens hverdag. Ferske undersøkelser viser at vi arbeider 25 prosent overtid.
Her er tolv vesentlige årsaker til at arbeidet eser ut – og ikke med luft:
1. Kriminalsakene er blitt tøffere. Stikkord er: Åpnere grenser. Rus. Vold og overgrep.
Eirik Jensen-saken viser hvor innfløkte narkotika- og økokrimsaker kan bli, ikke minst på grunn av elektronisk kommunikasjon. Vold mellom ektefeller og samboere krever omfattende bevisførsel. For ikke å snakke om seksuelle overgrep mot barn. Hvis sakene ikke gis nødvendig tid, ender de med tvil og frifinnelse.
2. Barnefordeling og barnevern tar en fjerdedel av tingrettenes kapasitet. Det megles etter beste evne. Likevel fortsetter tvister i lagmannsretten. Barnevernssaker kan ikke forlikes. Ved min lagmannsrett får vi inn mer enn én slik sak i uken. Ankeforhandlinger varer som regel tre rettsdager.
3. Innvandring krever tolker. Det startet som et Oslo-fenomen. Nå oversettes det i alle domstoler.
4. Menneskerettene og europajusen er integrert i norsk rett og vidløftiggjør arbeidet.
5. Fra 1995 har vi to-instansbehandling av straffesaker. Lagmannsrettene «siler» bort 40 prosent av ankene. Vi nekter videre behandling i rettssalen. Det er stadig et dilemma: Hvor strenge skal vi være?
6. Når vi «siler» – nekter muntlig behandling – skriver vi beslutninger. Høyesterett har pålagt oss å gi så fyldige begrunnelser at det blir nærmest som å skrive dom.
7. Tradisjonelt ønsker vi alminnelige domstoler for alle typer tvister og straffesaker. Kompleksiteten illustreres ved at Høyesteretts dommer er ordrike og med 20–25 prosent dissenser. Det er ikke lett å holde seg ajoúr.
8. Hittil har vi unngått spesialdomstoler. Men vi erfarer at advokatfirmaer opptrer med dyktige spesialister. De har fullmektiger som leverer lange utredninger. Denne ekspertisen må dommerne hamle opp med.
9. Tvisteloven av 2005 forutsetter aktiv saksforberedelse. Det samme legges det opp til i straffeprosessen. Aktiv saksstyring krever at man kan sakene fra starten. Det går ikke raskere å lese på skjerm enn på papir.
10. Meddommere er nyttige, men de må få tid til å si hva de mener.
11. Domstoladministrasjonen nedbygger støttefunksjoner. Dommerne gjør en vesentlig del av kontorarbeidet. Vi går i retten uten protokollfører. Jeg pleier å si at jeg er en kostbar sekretær for staten.
12. Domstoladministrasjonen ivrer for reformer. Også danskene opplever toinstans-behandling, sammenslåing av domstoler og digitalisering. I år feirer de Domstolreformen ti år. Konklusjonen er «Store forandringer og store forsinkelser»:
«Læren af dette må være, at man skal sikre sig, at der er den tilstrækkelige kapacitet både teknisk og bemandingsmæssigt når man setter nye reformer i værk.» (Retten Rundt Festskrift 2017.)
Vi har åpnere grenser, men ønsker samtidig frihet. Friheten har sin pris: Vakthold, tollvesen, politi – og robuste domstoler. Trygghet er ikke lenger en selvfølge. Og det ropes om kontroll av forvaltningsvedtak som rammer barn og innvandrere.
Når det skal spares, bør Stortinget foreslå hvor vi skal kutte i rettssikkerheten.
Les også:
