Debatt

Rasismen frarøvet meg muligheten til å utvikle et sunt forhold til meg selv | Lisa Esohel Ogbeibor Knudsen

  • Lisa Esohel Ogbeibor Knudsen
    Lisa Esohel Ogbeibor Knudsen
    Rådgiver i Minotenk
Lisa Esohel Ogbeibor Knudsen er rådgiver i Minotenk.

Den psykiske belastningen som kommer med å oppleve rasisme, blir ikke snakket om i Norge.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Psykologen min ser på meg og spør hvorfor jeg ikke likte meg selv som barn. Var det noe som skjedde i barndommen? Både ja og nei. Noen få enkelthendelser her og der. Et par «svidde neger», og «stygge ape», noen spark og en del latter.

Men også det ingen sa. Og alt det som ingen stoppet. Jeg visste jo alltid at noe var galt, men det var først og fremst meg det var noe galt med. Feil farge, feil hår, feil kropp.

Rasismen frarøvet meg muligheten til å utvikle et sunt forhold til meg selv. Resultatet ble et destruktivt selvbilde, depresjon og utagering fra en tidlig alder.

Tydelig sammenheng

Undersøkelser som er gjort i Storbritannia og i Australia viser en tydelig sammenheng mellom opplevd rasisme og økt risiko for psykiske lidelser som depresjon, angst og posttraumatisk stresslidelse.

Den psykiske belastningen som kommer med å oppleve rasisme, blir ikke snakket om i Norge, og forskningen på rasisme og dens påvirkning er ekstremt mangelfull. Denne kunnskapen er verdifull fordi det handler om de helt reelle konsekvensene av rasisme.

Utestenging, ord og latterliggjøring var tidlig en del av skolehverdagen min da jeg var barn. Men mistenkeliggjøringen, blikkene og spørsmålene var alle steder. På sommerleirene, i butikkene, på skoledansen, på flyplassen, ute i gaten og på lekeplassen.

De gangene du ikke fikk være med å bade fordi du var «skitten» og ble spurt om du hadde andre sykdommer enn dem. Men det var også alle de voksne som liksom skulle være trygge, men som kalte deg «negerunge», og som dro rasistiske vitser.

Les også

Rasistiske angrep brer om seg etter koronaviruset

Stereotypier og fordommer

Folkene på TV som malte seg svarte i ansiktet og oppførte seg rart. Du hører og du ser alt, og du suger det til deg. Det er deg de gjør narr av.

Det å vite, uten engang å ha blitt fortalt med ord, at hudfargen din er feil. For så å bruke all tid på «å gjøre opp for den». Du begynner å hate deg selv og hudfargen din. Fordi du møter folk som hater den, eller ler av den, eller synes den er «fascinerende».

Og noen av dem spyr ut alle sine stereotypier og fordommer om de andre som har lik hudfarge som deg. Det hjelper lite at de sier at du ikke er svart eller dum eller stygg. For ideene og ordene veier flere hundre år med rettferdiggjøring av den undertrykkelsen.

Og så blir du kalt hårsår om du begynner å stå opp for deg selv eller snakker høyt om det du har opplevd. Du møter folk som «ikke ser farger», og som lurer på hvorfor du er så opphengt i hudfargen din. Du går fra å være hun brune til å være hun som alltid snakker om rasisme.

Les også

Anujan (17): – Ungdom må se at de som havner i min situasjon, ikke gir opp

Føles ikke som et valg

Jeg kunne selvsagt valgt aldri å snakke om rasisme. Jeg kunne prøvd hardere å legge det bak meg eller fortrengt det.

Men jeg kan ikke velge ikke å ha opplevd rasisme. Eller det faktum at den har påvirket psyken min, selvbildet mitt og forholdet til meg selv og dem rundt meg. Og dermed føles det ikke som et valg lenger.

Jeg skriver dette fordi jeg er avhengig av at folk forstår hvor jeg kommer fra. Hvor engasjementet kommer fra, hvor følelsene kommer fra og for å få frem hvorfor rasismedebatten ikke bare er en hvilken som helst debatt for mennesker som har opplevd den.

Forstår dem som ikke orker

Rasismedebatten blir personlig for oss. Jeg forstår at mange ikke orker eller ikke vil. For den psykiske belastningen er allerede stor nok. Men jeg håper og tror at det å snakke om det kan bidra til at noen andre ikke trenger å forklare hvorfor man ikke skal bruke de ordene, eller dra de vitsene.

Og kanskje hadde mange barn som meg unngått depresjoner og selvhat om noen hadde tatt på alvor den psykiske belastningen det er å oppleve rasisme. Mer forskning på rasisme og hvordan den påvirker individet, vil ikke løse problemet, men det er en viktig og manglende komponent i kampen mot rasisme.

Les også

Maiken Bergsmo: Vær så snill: Slutt å kalle meg for utlending!


Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Rasisme
  2. Forskning
  3. Depresjon