Debatt

Er det statens mål å fjerne reindriften?

  • Ellinor Marita Jåma
    Ellinor Marita Jåma
    Leder, Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL)
Reinkalver fungerer som ferskmat for statens rovdyr om våren, skriver Ellinor Marita Jåma.

Det holder ikke bare å bli møtt med forståelse, det må også handles.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

NRK publiserte 22. august en sterk reportasje om den unge reindriftsutøveren Mats Jonas Pavall som er i ferd med å gi opp reindriften på grunn av store rovvilttap og arealinngrep. Reportasjen beskriver sorgen over å måtte ta et valg, et valg som ikke er basert på frivillighet, men som er fremtvunget av statlige regelverk og manglende politisk vilje til å handle. Summen av tap til rovvilt og tap av arealer gjør at Pavall ikke ser noen fremtid for seg og sin familie i reindriften.

Dilemmaet om å gi opp reindriften handler ikke bare om å si opp en jobb, men å slippe taket i et helt liv. Det handler om kjærligheten til reinen og naturen, om gleden av å se små reinkalver løpe på ustø ben om våren, kjenne på slitet, men også gleden over å takle naturens lunefulle elementer, om å kunne videreføre kunnskaper til barna slik at også de kan føle samme tilhørighet til en næring man ikke bare lever av, men også med.

Maltrakterte rein

De belastningene som rovvilttapene påfører reineierne, er ikke noe man snakker om, men som vi vet har stor innvirkning på folks psykiske helse. Da handler det ikke bare om frykten for at rovvilttapene blir så store at man ikke lenger klarer å forsørge familien rent økonomisk.

Ellinor Marita Jåma

Det handler om å måtte håndtere maltrakterte rein som enten har dødd en voldsom død, eller som må avlives fordi de fortsatt ligger og kjemper for livet med oppreven buk eller delvis spist inn til benet etter møte med rovvilt.

Det handler om å miste reinkalver som utgjør næringens årlige avkastning, og som nå fungerer som ferskmat for statens rovdyr om våren.

Det gjør noe med våre unge i næringen når de finner reinkalver som knapt klarer å puste fordi ørneklør har punktert lungene, eller som ligger på bakken med brukket rygg fordi ørnen har tatt tak i den og sluppet den fra stor høyde i bakken.

Like ofte hender det at reineierne kun finner simlen som hvileløst leter etter kalven som ørnen har fløyet av gårde med til reirplassen.

De belastningene som rovvilttapene påfører reineierne, er ikke noe man snakker om, men som vi vet har stor innvirkning på folks psykiske helse, skriver Ellinor Marita Jåma.

Villet politikk?

Etter alle møter vi har hatt med rovviltforvaltningen, ser vi at det ikke skjer noe som helst for å bedre situasjonen. Det holder ikke bare å bli møtt med forståelse, det må også handles. Når ingenting gjøres, er det grunn til å spørre om rovviltmyndighetene har en agenda om suksessivt å fjerne reindriften ved å tilrettelegge for større rovviltstammer?

Jeg har kommet til en erkjennelse om at dette kanskje er villet politikk. Derfor finnes det heller ikke politisk vilje til å handle.

Fra Norske Reindriftsamers Landsforbunds side er vi klare til å møte rovviltmyndighetene så snart de kan presentere konstruktive løsningsforslag som gir levelige vilkår for beitenæringene. Vi krever at ansvarlige myndigheter umiddelbart tar grep om situasjonen, slik at reindriften, som den eneste spesifikke urfolksnæringen i Norge, fortsatt har en fremtid.

Vi har løsningene. Nå gjenstår det å se om det finnes muskler nok blant våre politikere til å ta ansvar.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Hva med å legge ned reindriften? | Joacim Lund

  2. Slik skal landbruket bli klimavennlig

Les mer om

  1. Dyr og natur
  2. Rovdyrforvaltning