Kort sagt, torsdag 17. oktober

Kommunikasjonsrådgivere. Cannabis. Melkeprisen. Mødre i fengsel. Dette er dagens kortinnlegg.

Ikke tråkk på jobben min

Når en politiker eller en annen samfunnstopp tråkker i salaten, dukker jobben min opp i mediene. Det er nemlig «PR-folkene» som har skylden for nok en håpløs opptreden.

Det er mange myter og oppfatninger om oss kommunikasjonsrådgivere. Senest så vi dette i innlegget «Politikkens nye paradegren…», som Mímir Kristjánsson hadde i Aftenposten 4. oktober. Etter en del interessante refleksjoner drar han opp myten om «PR-rådgiveren» som stort sett ber politikerne holde kjeft. Han skaper et inntrykk av at medietrening handler om hvordan ledere og politikere best kan slippe unna.

Det er ikke noe nytt at vi blir beskyldt for å være problemet. I fjor ba Frps Åshild Bruun-Gundersen Helsedirektoratet om å kvitte seg med alle «spinndoktorene». Begrunnelsen var blant annet et forslag fra Helsedirektoratet om å forby pappvin. Hva i alle verden har det med kommunikasjonsrådgiverne å gjøre? Og Bjørn G. Sæbø, ansvarlig redaktør i Rogalands Avis, syntes nok at han traff godt da han i et innlegg i juni skrev hvor befriende det er når politikere «ikke beskytter seg bak et spekklag av kommunikasjonsfolk og PR-byråer».

Jeg har i et drøyt tiår jobbet med kommunikasjon, blant annet i en av Norges mest utskjelte etater, for ledere under sterkt medietrykk. Jeg har aldri gitt noen rådet om å «holde kjeft» eller prate seg bort fra temaet. Slik er også holdningen til andre kommunikasjonsrådgivere jeg har jobbet med. Det jeg derimot har gitt råd om, er at de skal holde seg til saken, være åpne og tydelige og bruke et språk som folk forstår. Og det er nettopp dette vi holder på med når vi hjelper ledere med mediehåndtering. Det handler om alt annet enn å få ansvarlige ledere til å holde kjeft. Det handler om å hjelpe dem å møte «de glefsende» journalistene Kristjansson snakker om, selv om de færreste glefser. Det handler om å øve på å snakke forståelig og det handler om trygghet.

Men til syvende og sist er det dem som intervjues som bestemmer hva de skal si og hvilke ord de velger å bruke. De skylder heldigvis ikke på rådgiverne, og det bør heller ikke Mímir Kristjánsson gjøre.

Geir Haugen, kommunikasjonsrådgiver (nå i Bærum kommune, tidligere i Helsedirektoratet og Nav)

La ikke frykten lede oss

KrFU-leder Martine Tønnesen skriver 7. oktober at Normal Norge mener cannabis er ufarlig. Det stemmer ikke. Vi har aldri hevdet at cannabis er ufarlig, men at et forbud bidrar til å gjøre cannabis mer skadelig enn det trenger å være. Tønnesens påstand er fordummende og polariserer debatten.

Tønnesen hevder også at vi setter de vellykkedes interesser foran de svakes. Også her bommer hun. Vi har gang på gang satt søkelys på hvordan det er de svake som lider mest under et forbud. De vellykkede blir i mindre grad rammet av kontrollskader. Forbudet er usosialt og diskriminerer basert på kjønn, klasse og etnisitet. Noe vi senest problematiserte i vår rapport Negative consequences of control.

Når det gjelder gateway-effekten, så er cannabis en gateway fordi vi har gjort det til en gateway ved å kriminalisere. Cannabis blir en gateway inn i en kriminell verden. Derfor mener mange det er et poeng å løfte omsetningen ut av den svarte økonomien og å separere cannabismarkedet fra markedet for tyngre stoffer. En større studie fra 2018 viser for øvrig at en streng regulering er å foretrekke med tanke på å redusere skade på både individ og samfunn.

Regulering går ikke på bekostning av forebygging. Å regulere cannabis er å nyansere tilnærmingen til cannabis ved å legge til rette for trygt konsum samtidig som vi jobber for å møte behovene til dem som trenger gode forebyggende tiltak. Det er mer fornuftig enn dagens fryktbaserte politikk som skjærer alle brukere under samme stigmatiserende og kriminaliserende kam.

André Nilsen, styreleder for Normal Norge og Ester Nafstad, daglig leder for Normal Norge

Tine fastsetter melkeprisen

Tine Industri er den delen av Tine som videreforedler melk. Tine Industri, Q-meieriene, Røros-meieriene og Synnøve Finden betaler det samme for melken til Tine Råvare, som er den delen av Tine som samler inn og selger råmelk. Prisen vi betaler er satt av Tine.

Hvis du fortsatt skulle være i tvil: Tine Råvare og Tine Industri er to avdelinger i Tine med samme eiere, ledelse, styre og konsernresultat. Den eneste begrensningen på Tines mulighet til å bestemme melkeprisen er den såkalte målprisen for råmelk, en makspris som fastsettes i jordbruksoppgjøret. Landbruksdirektoratet kontrollerer at Tine ikke går over målpris.

Ingen i Norge vet egentlig hva den reelle råvareprisen er, fordi ingen har regnet seg frem til det. Tine fastsetter den råvareprisen de mener er riktig, etter eget forgodtbefinnende. Det alle derimot vet, er at hvis Q, Synnøve og Røros betaler den samme prisen som Tine Industri, vil Tine igjen bli monopolist. Det vil ingen.

Stortinget vil ha konkurranse, fordi man mener konkurranse er bra for forbruker og for bonden. Derfor får Synnøve, Q og Røros en feilretting av prisen, eller det Tine kaller tilskudd. Når vi lager ost og yoghurt får vi 27 øre literen, og når vi lager konsummelk får vi 27 øre + 50 øre literen. Siden Tine betaler det samme uansett hva de lager, burde det samme gjelde for oss andre.
Da får vi mer reell konkurranse, og det har vi alle godt av, også Tine.

Sofie Oraug-Rygh, direktør, Samfunns- og myndighetskontakt, Scandza AS

Misvisende om mødre i fengsel

Aftenpostens oppslag om 150 norske mødre i fengsel gir et misvisende bilde av norske kvinner i fengsel. Det er i dag registrert totalt 218 kvinnelige innsatte. 37 prosent av disse er utenlandske statsborgere. 159 kvinner er med andre ord norske. Alle disse er ikke mødre, og noen har voksne barn.

Gjennomsnittsalderen til de norske kvinnene er 42 år. 28 prosent er mellom 50–72 år, godt over alderen for mødre med mindreårige barn. Med forbehold om mangelfull registrering viser kriminalomsorgens etatsregister at 20 kvinner er registrert med daglig omsorg for barn, og 19 kvinner er registrert med samværsavtale.

Ragnar Kristoffersen, forsker ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter