Debatt

Boken om Ap var ikke del av et maktspill | Tuva Ørbeck Sørheim

  • Tuva Ørbeck Sørheim
    Sjefredaktør, Kagge Forlag

Sjefredaktør Tuva Ørbeck Sørheim i Kagge Forlag Kagge Forlag

Jeg kan knapt huske en utgivelse som har vært så gjennomdiskutert ut fra min sjekkliste for sakprosa.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I søndagens Aftenposten ønsker sakprosaanmelder Hilde Østby at forlagene utarbeider sin egen Vær varsom-plakat for sakprosa. Artikkelen handler i all hovedsak om en bok jeg har vært redaktør for: Lars Joakim Skarvøys og Marie Melgårds bok Arbeiderpartiet. Alle skal ned.

Kagge Forlag

Boken bygger på samtaler med over hundre kilder, med påfølgende sjekk og dobbeltsjekk og nitid arbeid, noe som også førte til lovord i pressen: «Det tidvis svært detaljerte arbeidet gjør boka til god lesning, fra perm til perm» (Dagbladet) og «Boken bærer preg av et bredt kildetilfang og solid innsikt i politiske prosesser» (VG). Hilde Østbys anmeldelse skilte seg imidlertid ut i negativ retning, hun «skjønte ikke hvorfor [hun] skulle lese den», blant annet fordi den inneholdt «så mange kjedelige detaljer».

Svarte ikke på henvendelser

Østby får ha meg tilgitt, men jeg er nødt til å kjede henne med ytterligere detaljer for å gå i rette med noen av de anklagene hun retter mot boken. I artikkelen sin viser Østby til en Dagbladet-sak om at «flere AP-topper ikke kjenner seg igjen i hvordan de fremstilles i boken».

La oss se litt nærmere på den saken, som gjengir synspunkt fra to Ap-politikere.

Stortingsrepresentant Eva Kristin Hansen hevder at hun ikke fikk komme med innspill til boken, men hun svarte da heller aldri på forfatternes gjentatte henvendelser.

Det er vanskelig å forholde seg til det ene kritiske poenget Hansen har i Dagbladet-saken, da det beror på en feilaktig tolkning av en passasje i boken. Hansen sier at hun reagerer på «en framstilling av at Trond Giske ga henne visepresidentvervet på Stortinget som takk for at hun var lojal mot ham.» Dette står ikke i boken, siden det heller ikke er sant. Det var partisekretær Kjersti Stenseng som var leder av valgkomiteen og som innstilte Hansen som visepresident, ikke Trond Giske.

Stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen påpeker i samme sak at en setning i boken kan forstås dithen at hun deltok i en diskusjon som hun faktisk ikke deltok i.

Setningen var ikke slik ment fra forfatternes side, men vi ser at den kan misforstås og at den med fordel kunne vært mer presis. Trettebergstuen legger til at hun for øvrig «ikke har noen mening om resten av boka.» Altså: én upresis setning i en bok på 315 sider.

Sjekkliste for sakprosa

Hilde Østby mener at boken ville sett betydelig annerledes ut dersom vi hadde brukt en «sjekkliste for sakprosa» under arbeidet. Hun viser til en liste jeg selv lanserte på et debattmøte hos Norsk faglitterær forfatterforening tidligere i år, ment som en sjekkliste for etiske og metodiske problemstillinger i sakprosaforleggeriet.

Nå var det ikke slik at disse punktene kom til meg som en åpenbaring en februardag 2019, slik Østby synes å tro. Listen er snarere en oppsummering av vår praksis i Kagge Forlag, og dermed også praksisen da vi jobbet frem Arbeiderpartiet. Alle skal ned. Jeg kan knapt huske en utgivelse som har vært så gjennomdiskutert ut fra de nevnte punktene.

Del av et maktspill?

Hilde Østby setter spørsmålstegn ved om boken var del av et maktspill og om «journalistene lot seg bruke». Forlaget tok initiativ til boken i forkant av valget 2017, fordi vi fornemmet at det kunne bli et viktig valg for vårt tradisjonelt statsbærende parti.

Vi ønsker å speile samfunnsutviklingen i våre utgivelser, og hverken forlag eller forfattere hadde noen agenda utover å undersøke hva som skjedde i hjertet av norsk politikk.

Først langt senere på høsten ble #metoo-skandalen rullet opp, og den ble en viktig del av Aps utvikling, og dermed også av boken. Mange av kildene som forfatterne snakket med, har en agenda og et ønske om å påvirke historieskrivingen. Selvfølgelig har de det, de er politikere som vil fremme sitt syn.

Nettopp derfor var det viktig for forfatterne å snakke med så mange kilder som mulig, fra ulike fløyer i partiet. Boken er skrevet i henhold til vanlig journalistisk praksis, der personer som utsettes for alvorlige anklager har fått anledning til å imøtegå dette i boken. I tillegg til de mange kildesamtalene består boken også av en rekke skriftlige kilder. Hilde Østby skriver i sin anmeldelse at hun «er såpass hemmet av helt vanlig folkeskikk at [hun] ikke liker å lese andres SMS-er eller e-poster», mens andre lesere nok mener at dette bidrar til å styrke bokens troverdighet.

«Et spekulativt ønske»

Østby har også noen teorier om forlagets motivasjon for å utgi boken: Vi vil fylle budsjettene våre. I Klassekampen den 23. mars mistenker hun at boken er utgitt «med et spekulativt ønske om å tjene penger på Ap-skandalen». Jeg mener at det er en stor fordel at forlagene tjener penger og holder budsjettene sine, slik at vi også i fremtiden kan utgi viktig og maktkritisk sakprosa.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Bokanmeldelse
  2. Trond Giske
  3. Kjersti Stenseng
  4. Eva Kristin Hansen
  5. Anette Trettebergstuen
  6. Forlagsbransjen

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Forfattere får etisk sjekkliste: – Overraskende mange vil ha klarere retningslinjer

  2. KOMMENTAR

    Vanlige folk er begynt å ta til motmæle når forfattere turer frem

  3. POLITIKK

    Trettebergstuen trolig ny leder av Aps kvinnenettverk – støtter Giske-vraking

  4. KOMMENTAR

    Giske blir ikke statsråd i en Støre-regjering

  5. KULTUR

    – Det er blitt vanskeligere å leve av å være forfatter

  6. KULTUR

    Begge de to sakprosabøkene som vant Brageprisen i fjor, ble vurdert som for dårlige for bibliotekene