Foreldrene er barnas viktigste hjelpeapparat

Systemet er ikke laget for å styrke det viktigste hjelpeapparatet rundt barn som sliter psykisk.

Historien om Liv Monika, på trykk i A-magasinet 20. mai, er en hjerteskjærende fortelling om et barn med alvorlige psykiske vansker som havner i barnevernet istedenfor i psykiatrien. Hjelpeapparatet var maktesløst.

Jeg er selv en forelder som trenger hjelp før det skjærer seg. Mitt barn har alvorlige, sammensatte psykiske vansker og får god hjelp av de fantastiske, overarbeidede ansatte ved Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (Bup). Vi foreldre får gode råd om hva som trengs av oss, og vi prøver vårt beste. Likevel opplever vi at vi ikke klarer å følge opp de andre barna våre. Vi er slitne, og ekteskapet rakner. Vi trenger mer hjelp før det er for sent!

Det er utmattende å håndtere humørsvingninger, utbrudd, sosiale vansker, adferdsendringer og sinne utover normale tenåringsfakter. Vi elsker barnet vårt og trenger ikke formaninger om at tålmodighet og ubetinget kjærlighet vil drive frem positiv endring. Utslitte foreldre trenger et klapp på skulderen, støtte og relevant avlastning.

Min ektefelle og jeg kunne hatt nytte av noen å snakke med om livet med et psykisk sykt barn. Vi trenger hjelp til å stå oppreist i hverdagen når barnets vansker krever mye av oss. Isteden føler man seg ofte mistenkeliggjort. Det må jo avklares at foreldrene ikke er en del av problemet.

Systemet er ikke laget for å styrke det viktigste hjelpeapparatet rundt barn som sliter psykisk. Hva om biologiske foreldre og adoptivforeldre som trenger det, fikk lignende oppfølging som det fosterforeldre får, før barnevernet må trå til? Kanskje hadde vi trengt færre fosterfamilier?

Jeg ser med gru frem til mitt barns 16-årsdag. Da vil vi i større grad ekskluderes fra innsyn i terapi og behandlingsopplegg. Vi har liten tro på at barnet kommer til å være i stand til å ta gode avgjørelser for seg selv fra den dagen. Samtidig mister vi mye av muligheten til innflytelse.

Den glitrende artikkelen i A-magasinet peker på svakheter i den offentlige behandlingen av barn som Liv Monika, og jeg håper den blir lest av dem som kan påvirke endring. Mange foreldre trenger mer hjelp enn det de får i dag.

Aftenposten kjenner innleggsforfatterens identitet.