Kort sagt, torsdag 2. desember
Ransaking. Oslo Universitetssykehus. Pendlerboliger. Dagbladets metoder. Dette er dagens kortinnlegg!
Lovlig eller ulovlig ransaking?
I Aftenposten lørdag leste vi om hvordan politiet skal forhindre økende gjengkriminalitet i Oslo. Et virkemiddel er «knivaksjoner», der politiet sjekker personer ved mistanke om at personen bærer kniv.
Aftenposten beskriver en situasjon der politiet går bort til to gutter som sjekkes «for mulige ulovlige gjenstander». Hvorfor vil politiet sjekke guttene for ulovlige gjenstander? Det får ikke leseren svar på.
Hvorfor er det problematisk? Jo, fordi leseren får inntrykk av at ransakingen var i orden, selv om Aftenpostens beskrivelse viser en ulovlig fremgangsmåte.
Rusreformdebatten har heldigvis kastet lys over hvordan politiet har slurvet med ransakingsreglene, og Riksadvokaten har fastslått at det ikke kan ransakes ved mistanke om mindre mengder narkotika for eget bruk.
Her får Aftenposten frem et viktig poeng. For hva var resultatet av sjekkingen? Etter kontroll av 60 personer ble det ikke funnet kniver, «kun en liten hasjklump og vekt i lommene på en 17-åring».
Er knivaksjonene en fortsettelse av politiets ulovlige narkotikaransaking? Når politiet har mistanke om kniv, men finner hasj – er fremgangsmåten lovlig?
Celine Krogh Fornes, advokat
Oppdatert torsdag 2. desember kl 9.54: I den opprinnelige versjonen stod det at politiet ransaket ved mistanke. Dette er endret fra ransaking til sjekk.
Er Redd Ullevål mot hjemmesykehus og samarbeid med kommunen?
Lene Haug og Tor Winsnes i Redd Ullevål sykehus mener i Aftenposten 24. november at undertegnede kommer med løse påstander om Nye Oslo universitetssykehus (OUS). Innlegget deres bærer dessverre preg av kjente påstander som ikke blir mer sanne av å gjentas. Det er ikke plass til å gå inn på alle i denne replikken.
De mener utbygging på Ullevål i stedet for Rikshospitalet vil gi et mer bærekraftig alternativ. Det er tvilsomt all den tid deres alternativ innebærer sykehusdrift på Aker, Rikshospitalet, Ullevål og Radiumhospitalet. Det betyr mindre samling av spesialiserte regionfunksjoner.
Det betyr mer drift i eldre, uhensiktsmessige bygninger og behov for komplisert rehabilitering av disse. Det betyr kanskje mindre investeringer i nye bygg, men baksiden er mindre effektive arealer og dermed mer kostbar drift. Hvordan det skal være god samfunns- og driftsøkonomi er en gåte.
Det er direkte uetterrettelig å påstå at Nye OUS ikke klarer å dekke behovet for helsetjenester og overlater resten til kommunen og «hjemmesykehus».
Haug og Winsnes virker nesten å være motstandere av hjemmesykehus. Er det å høre på brukernes ønsker? De fleste vil ikke legges inn på sykehus med mindre de må. Tjenester som tilbys hjemme, vil være gode tjenester. Det har vi erfaring fra allerede i dag med hjemmesykehus for barn, for pasienter med blodsykdommer som bør skjermes fra risiko for infeksjoner, og for pasienter med avansert lungesykdom som best hjelpes i hjemmet.
Pasientene skal oppleve en helsetjeneste som samarbeider på tvers av nivåene. Det forutsetter et godt samarbeid med kommunen. Dette fremheves av myndighetenes ambisjoner og satsingen på helsefellesskapet. Når vi fremhever godt samarbeid om pasientene med kommunen, fremstiller Haug og Winsnes det som at sykehuset vil «lempe» oppgaver over til kommunen.
Det er pasientens behov som avgjør hvem som har ansvar for oppgavene. Det er ikke noe nytt, og ligger til grunn for den norske helsetjenesten.
Børge Einrem, kommunikasjonsdirektør, Oslo universitetssykehus
Skjevt om pendlergoder
Stortingsdirektør Marianne Andreassen er sitert i Aftenposten på at Stortingets administrasjon ikke har hjemmel til å kreve at stortingsrepresentanter betaler tilbake goder de har mottatt, men som de ikke har krav på.
Dette er veldig skjevt, og gir ikke noe tilnærmet fullstendig bilde av stortingsrepresentanters tilbakebetalingsplikt. At det er klar rettslig hjemmel for å kreve tilbakebetalt det folk har mottatt uberettiget uten å være i aktsom god tro, har vært gjeldende rett i generasjoner.
Hvis det skulle være manglende intern delegasjon for å fremme krav direktøren har i tankene, burde presidentskapet ordne det meget raskt. Hvis direktøren er i tvil om det rettslige grunnlag for å fremme slike krav, bør hun søke kvalifisert juridisk bistand.
Tallag Andersen, pensjonert advokat
Dagbladets metoder er detaljert gjort rede for
Professor Anne Leseth går i et innlegg 19. november ut mot Dagbladets metoder i prosjektet «En syk ski-nasjon».
«Tar journalister blodprøver?» spør hun. Svar: Nei. Det gjør helsepersonell. Svar samles og sendes Aker universitetssykehus, som sender prøvesvar til dem det gjelder.
Leseth sier at det er «et paradoks når journalister går frem på måter som ligner forskning (...) og når det er uklart om de konsulterer forskere», og at «det er usikkert hvordan journalistene ... kommer frem til sine funn». Hadde hun lest det publiserte, ville hun funnet at våre metoder og vårt samarbeid med forskere er detaljert gjort rede for.
Vi har kartlagt omfanget av «forstyrret spiseadferd» med spørreskjemaet Eating Disorder Inventory, basert på frivillighet og anonymitet. Et mindretall ga også eksplisitt samtykke til å bli tatt blodprøve av. Dagbladet mottar kun anonymiserte, overordnede funn fra materialet, fra Aker.
«... kan forskningsinstitusjoner samarbeide med journalister uten å gå på akkord med forskningsetiske prinsipper?» spør Leseth. Svar: Ja, vi har inngått en databehandleravtale om det juridiske og etiske.
Dagbladets prosjekt er journalistikk, ikke forskning. Men vi har lagt våre metoder tett opp mot forskning og forskningsetikken.
For oss er det et paradoks at jo mer profesjonelt vi håndterer et sårbart tema som spiseadferd i skiidrett, dess mer kritikkverdig synes enkelte at det er. Og det er et paradoks at en professor, som skulle ha forskningsetikken innabords, mistenkeliggjør oss i en annen avis – i stedet for å spørre oss hva vi driver med.
Siri Gedde-Dahl, redaksjonssjef, Dagbladet
