Debatt

Kort sagt, mandag 25. oktober

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

To svar til Hanne Svarstads kronikk «Mysteriet på Bergensbanen». Akademia. Her er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ingen skal stå igjen på perrongen

Hanne Svarstad skriver i Aftenposten 18. oktober om ferieturen som gikk i vasken da datterens rullestol ikke kom inn på toget. Togets heisbrett hadde ikke forskriftsmessig størrelse og var dermed for smalt for rullestolen.

Familien ble ikke tilbudt alternativ transport slik regelverket tilsier. De fikk heller ikke endret billettene til et senere tog da de to (!) plassene forbeholdt rullestolbrukere allerede var opptatt.

Denne historien er trist, men dessverre ikke enkeltstående. Det bør derfor få konsekvenser.

Togselskapene har plikt til å gi sitt personell opplæring i god kundebehandling, også når kunden trenger tilrettelegging.

Jernbanetilsynet må sørge for kontroll av at togsett har forskriftsmessig utstyr. Når rullestolbrukere har rett til å ta med stoler som er 70 cm brede, må heisbrettene være tilsvarende brede.

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) vurdere å melde denne saken til Diskrimineringsnemnda, da det er forbudt ved lov å diskriminere noen på bakgrunn av funksjonsnedsettelse.

Veldig mange av oss vil få en funksjonsnedsettelse i løpet av livet, og vi vil da ha ønske om fortsatt å kunne benytte offentlig transport. Opplevelsen til familien Svarstad er fullstendig uakseptabel.

Vi ser frem til å høre hva Jernbaneverket og togselskapene vil foreta seg for å hindre at andre bevegelseshemmede skal bli stående igjen på perrongen.

Lilly Ann Elvestad, generalsekretær, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO)


Et bidrag til å oppklare mysteriet på Bergensbanen

I sin kronikk 18. oktober forteller Hanne Svarstad om sin og datterens opplevelser fra sine forsøk på å reise med tog fra Oslo til Bergen i sommer. Opplevelser som de to reisende helst skulle vært foruten.

Hun beskriver det hele som et mysterium med flere mulige skyldige. Vi i Statens jernbanetilsyn skal ikke bidra til å peke ut en skyldig, til det er saken for kompleks. Men kanskje vi kan bidra til å finne noen svar?

I kronikken forteller Svarstad at hun har tatt kontakt med oss i Jernbanetilsynet og fått beskjed om at vi ikke har ansvar for å «kontrollere at togselskaper overholder sine forpliktelser i henhold til likestillings- og diskrimineringsloven».

Og dette er helt riktig. Vi fører tilsyn etter det (omfattende) regelverket som regulerer norsk jernbane - og bare det.

Men dette regelverket omfatter også passasjerrettigheter. Og det omfatter en rekke tekniske spesifikasjoner som er felles for hele det europeiske jernbanenettet. Der inngår også forskrifter om tilrettelegging for passasjerer med funksjonsnedsettelser. Alt dette regelverket er samlet i en oversikt på vår nettside.

Det finnes altså regelverk. Også for passasjerenes rettigheter. Og det finnes klageadgang for passasjerer som mener at regelverket er brutt. Privatpersoner som vil klage på en reise, kan gjøre dette til Transportklagenemnda.

Alle som har opplevd problemer med kollektivtransport, fly, tog, båt eller pakkereise, kan bruke den muligheten, etter at de først har sendt en skriftlig klage til selskapet.

Vi er tilsynsmyndighet for jernbanen. Vi fører ikke enkeltpersoners klagesaker, men skal følge med og reagere hvis vi ser mulige brudd på regelverket.

Det er uklart for oss om Vy bryter regelverket for passasjerrettigheter her. Det er også uklart om det er brudd på det regelverket som gjelder retten til transport og selskapenes informasjonsplikt overfor personer med redusert mobilitet. Derfor vil vi be vi om en redegjørelse fra Vy i denne saken.

Erik Ø. Reiersøl-Johnsen, direktør, Statens jernbanetilsyn


Akademikere må også kunne norsk

Forsker Cecilie Hellestveit har skapt debatt med utspillet om utenlandske forskere i norsk akademia. Jeg støtter Hellestveits hovedargument, som tar for seg akademikeres fravær fra det offentlige ordskiftet.

Professor Katja Franko (Aftenposten 16. oktober) har helt rett i at det er strukturelle endringer som kreves. Ja, Hellestveit kan leses nasjonalistisk. Kompetanse må stå i fokus i høyere utdanning. Og det er uakseptabelt å skape skiller mellom kompetente forskere basert på nasjonalitet.

Professor Robert Marc Friedman (Aftenposten 18. oktober) argumenterer for at problemstillingen er en gjenganger. Han påstår at «janteloven ødelegger», og at «heftige debatter om ansettelser av utlendinger ... går tilbake minst til 1900».

Dette handler ikke om janteloven, som er en kollektiv norm for å dempe selvskryt. Den tradisjonelle likhetsideologien kan imidlertid hefte ved markedsføring av kompetanse. At Friedman har funnet et riktignok interessant eksempel fra år 1900, beviser ikke at det normale har vært debatt rundt slike ansettelser. For at argumentet skal styrkes, må det forskes mer på flere tilfeller over tid. Både diskriminering, jødehat og rasisme har sikkert funnet sted, men det er ikke nevnt her.

Mitt viktigste anliggende er en bevisst språkpolitikk ved norske universiteter. Norsk språkkompetanse må verdsettes høyere ved ansettelser. Et krav om kunnskap (på B2-nivå, ref. det europeiske rammeverket) i et skandinavisk språk ved jobbstart er rimelig. Normalt kreves dette nivået av studentene, og da bør underviserne beherske det samme.

Politikere og universitetsledere må forstå at norsk språk vil forsvinne til et globalt engelsk om det ikke ivaretas ved norske universiteter. Samtidig kunne alle de ansatte bruke norsk til faggruppemøter, komiteer og sensur. Flere steder er dette i dag en reell utfordring.

Ann Elisabeth Laksfoss Cardozo, førsteamanuensis i norsk språk og kultur ved Universitetet i Stavanger


  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt