Debatt

Hva skal vi med Dass?

  • Europeiske Språk Universitetet I Oslo
  • Områdestudier
  • Institutt For Litteratur
  • Forf>professor I Allmenn Litteraturvitenskap
  • <forf>jon Haarberg <

INGEN SELVFØLGE. At Petter Dass har et navn som lyser i norsk historie, er ingen selvfølge.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Åpner i dag. I dag åpnes det nye Petter Dass-museet på Alstahaug, kirkestedet hvor dikteren selv levde og virket som sogneprest de siste 18 årene av sitt liv (1647— 1707). Arkitektkontoret Snøhetta har tegnet et langstrakt, bjelkeformet museumsbygg som på oppsiktsvekkende vis er blitt saget ned i knausen mellom kirkebakken og sjøen. Prisen er på nærmere 80 millioner kroner.Med dette har Helgeland fått en attraksjon som bare overgås av naturen omkring - den barske rekken av De syv søstre innenfor og øyene i havet utenfor.

Lite lest, mye dyrket.

Denne storsatsningen kommer på et tidspunkt da hovedpersonens dikt nesten ikke leses, hverken i skolen eller andre steder. Petter Dass har som så mange andre litterære storheter lidd klassikerens skjebne: Jo mindre han blir lest, desto mer blir han dyrket.Dette er selvsagt en anledning til å stoppe opp og stille spørsmål. Hva trenger vi egentlig Petter Dass til i 2007? Ja, hvorfor har vi i det hele tatt holdt på ham helt til nå, 300 år etter at han iførte seg sitt "Reyse-Tøy" og vandret heden?

En treg start.

At Petter Dass har et navn som lyser i norsk historie, er ingen selvfølge. De fleste andre dikterprester fra 1600-tallet er forlengst glemt, til tross for at det var mange av dem. Petter Dass fikk for sin del en heller treg start. Nesten ikke noe av det han skrev ble trykt før flere år etter hans død.I og for seg er dette ikke særlig oppsiktsvekkende, trykkekulturens stilling på den tiden tatt i betraktning. Man ordnet seg på den gamle måten, med avskrifter. Uansett ser Dass' dikterry ut til å være etablert tidlig. Biskopen priser ham i sitt latinske gravdikt som "Norricus ille Maro", altså som den norske Vergil. Høyere kunne han ikke ha siktet.

Dikt til oppbyggelse.

1700-tallet tilhører den religiøse diktningen. Man skrev til åndelig oppbyggelse. Og pietistene fant i den gamle ortodokse Alstahaug-presten akkurat det de trengte til sine andakter. Dermed ble Dass' religiøse diktning - de fleste kjenner "Herre Gud, ditt dyre navn og ære" - handelsvare og dikteren selv forfatter i ordets moderne forstand. Utbredelsen av katekismesangene på 1700-tallet i Danmark- Norge savner sidestykke.Toppåret var 1736, året for innføringen av statspietismen. Da kom det hele fire konkurrerende utgaver av denne boken på markedet i København. Den senere så berømte "Nordlands Trompet" var det adskillig færre som brydde seg om. Det første kapitlet i historien om bruken av Petter Dass handler altså om folkereligiøsitet, andaktskultur og sang. Antallet folkemelodier til Dass' dikt lar seg knapt overskue.

Nasjonaliseringsprosjekt.

Det andre kapitlet om bruken av Petter Dass handler om nasjonsbygging. Den nye staten hadde behov for en nasjonal litteratur - og en norsk litteraturhistorie. Begge deler ble etablert midt på 1800-tallet.Den sentrale aktøren i disse bestrebelsene het Johan Sebastian Welhaven. Vi kjenner ham som dikter, men han var òg filosofiprofessor, med et tilleggsansvar for den nye norske litteraturen.Den litteraturhistorien han planla, ble det riktignok aldri noe av, men han løftet i alle fall frem ett gammelt forfatterskap som spesielt interessant: Petter Dass'. Her fant han nettopp det han trengte, en far til den norske litteraturen:"Skulde man i dette Tidsrum (1600- 1700) udhæve nogen Forfatter, hvis Begavelse med ualminnelig Frihed, Lethed og Fylde vælder frem mellom Rimekunstens tørre Grunde, da maatte det være Peder Dass," skriver Welhaven, og sammenligner sitt funn med Homer, den greske litteraturens far, og med Quintus Ennius, den romerske patriarken som var Vergils forløper.

Fikk en nøkkelrolle.

På denne måten ble Petter Dass tildelt en nøkkelrolle i konstruksjonen av den norske litteraturhistorien, og det er en rolle han siden har beholdt. Med ett slag var den oppbyggelige andaktsforfatteren blitt eksponent for en litteratur som ikke først og fremst skulle bidra til folkets frelse, men som var "skjønn" og "nasjonal". Dermed fikk også "Nordlands Trompet" en ganske annen betydning, som et hyllestdikt til folk og land.Dette forklarer hvordan Petter Dass i desember 1999 ble kåret til "årtusenets nordlending". For det nasjonalromantiske bildet av Dass ser ikke ut til å kunne blekne uten at det går på vår nasjonale - eller regionale - selvforståelse løs.

Bildet slår sprekker.

For noen år siden vakte det berettiget oppsikt da historikeren Kåre Hansen i Sandnessjøen med gode kort på hånden hevdet at det eneste samtidsportrettet vi har bevart av Petter Dass høyst sannsynlig slett ikke forestiller ham. Og i fjor kom det to bøker om Petter Dass som overgår alle tidligere i ambisjon og omfang: Hanne Lauvstads doktoravhandling om "Nordlands Trompet", og Kåre Hansens egen billedstormende biografi.Begge markerer med all tydelighet at det nasjonalromantiske dikterportrettets tid er omme. Lauvstad starter med undring og spør om vi i det hele tatt har forutsetninger for å forstå over 300 år gamle dikt. Det rådende Dass-bildet avviser hun som en nasjonalromantisk anakronisme. Det forteller oss mer om Welhavens 1800-tall enn om dikterens eget 1600-tall.For Hansen er det indignasjonen som driver verket. Etter å ha gravd frem en lang rekke kilder til belysning av dikterprestens liv, finner han en tyrann. Hansens Dass er en grisk og maktglad geistlig som ser ned på folket og utnytter det til egen vinning.Begge de to nye bidragene til forståelsen av Petter Dass og hans verk oppretter med andre ord stor distanse til sitt objekt, Lauvstad hermeneutisk, Hansen moralsk. Og så inviteres det til museumsåpning.

Ny tid, ny mening.

Petter Dass' skiftende rolle i norsk kulturhistorie demonstrerer godt at litteratur kan leses og brukes på høyst forskjellig vis. Klassikerne har faktisk kraft i seg til å ta stadig nye utfordringer på strak arm. Den fornyede interessen for den gamle dikterpresten og hans verk - forestillingen om ham som en fremmed - har derfor rimeligvis sine forutsetninger i vår tid og vårt samfunn.Det tredje kapitlet i historien om Petter Dass vil derfor ikke gi oss svaret på hvem han egentlig var. Derimot har vi nå fått sjansen til å bli fortrolige med hans fremmedhet og søke svar på spørsmålet om hvem "vi" egentlig er som spør. Dette er et spørsmål som vi i og for seg også kan stille i sin alminnelighet: Hva vil det si å være norsk - og nordnorsk - i dag?I den forestående utredningsprosessen vil det nye museet kunne spille en nøkkelrolle.

Les mer om

  1. Debatt