Hatet kan forebygges i skolen
En god skole er den beste medisin som finnes mot rasisme, intoleranse og polarisering.
Ti år er gått siden den lange fredagen på Utøya og i Regjeringskvartalet. Mange har vært opptatt av at vi som samfunn må hindre at dette skjer igjen. Forbausende få har snakket om skolen som vår viktigste felles institusjon for å bekjempe de holdningene morderen sto for.
Ofte er det slik at oppgaver som familien, kommunen eller storsamfunnet mislykkes med, forventer vi at skolen skal løse. Antisemittisme, rasisme, islamofobi, rusmisbruk, overvekt og mobbing: Dette bør skolen gjøre noe med, sier vi. Og læreren er trollmannen som skal motivere, differensiere, integrere, trøste og undervise.
Det nytter hva skolen gjør
Tidligere hadde skolen støtte fra de fleste andre institusjoner i samfunnet, inkludert massemediene. Disse sto som oftest for de samme moralske holdninger som skolen skulle fremme. I dag opplever mange lærere det annerledes.
Hva hjelper det om skolen øver fredelig konfliktløsning, når dataspillet senere på kvelden utsteder «licence to kill»? Hva hjelper det om skolen setter i gang anti-mobbe-aksjoner, når noen TV-program synes å gjøre mobbing til en del av programideen? Hva hjelper det om lærerne formidler budskapet om likeverd og toleranse, når noen organisasjoner nører opp under antisemittisme og muslimhat?
Slike spørsmål er forståelige, men bør ikke gjøre oss motløse. For selvfølgelig nytter det hva skolen gjør! En god skole er den beste medisin som finnes mot rasisme, intoleranse og polarisering. En skole der barn møter hverandre på tvers av sosiale og kulturelle forskjeller. Der alle blir sett og verdsatt.
Og husk: I skolen er det farlige holdninger, ikke mennesker, som skal bekjempes. For vi er alle noe mer enn våre meninger. Gandhi uttrykte dette en gang slik: «Du skal behandle tyven som om du oppdager at det er din egen far, når lyset slås på.»
Hatet gror i utenforskapet
Undervisning om 22. juli kan skje på mange måter, men i bunnen må ligge kunnskap og medfølelse. Kunnskap om hva som skjedde den forferdelige dagen og om rasismens og intoleransens uhyrlige konsekvenser. Og vi må tvinge oss selv til å lytte til dem som overlevde, igjen og igjen. De er vår tids tidsvitner.
All forskning tyder på at fattigdom skaper utenforskap. Når boligområder segregeres, når elever fra ulike samfunnslag ikke møter hverandre på skolen, når grupper marginaliseres – da vil også fiendebildene og hatretorikken ha gode betingelser.
I skolen er det farlige holdninger, ikke mennesker, som skal bekjempes
Et av de viktigste tiltakene for å bekjempe dette er derfor å skape økonomisk utjevning, sosial integrering og skoler der elever med ulik religiøs, etnisk og sosial bakgrunn går sammen.
Det kan skje igjen
Utdannelse er ikke en mirakelkur, der alle idealer med et trylleslag blir virkeliggjort. Men det er et av de viktigste midlene vi har til å skape en bedre verden. Skolen kan best arbeide for denne visjonen ved å være et inkluderende fellesskap, der læring skjer og der miljøet er preget av trygghet, tillit og respekt. Så enkelt – og så vanskelig!
Primo Levi, den jødisk-italienske forfatteren som overlevde Auschwitz, skriver: «Det skjedde, og det kan skje igjen.» Han tilføyde at hvis holocaust skjer igjen, er det ikke sikkert at ofrene vil være jøder, sigøynere, homofile og handikappede. I morgen kan det være andre grupper som skiller seg ut fra flertallet.
Det samme kan vi si om 22. juli. Det kan skje igjen. Vi må gjøre alt som står i vår makt for at det ikke skal hende. Det skylder vi ofrene fra Utøya og deres etterlatte.
