Debatt

Kronikk: Tusenvis av barn befinner seg utenfor overgrepsradaren

  • Thea Totland, Trude Trønnes og Fridtjof Piene Gundersen, advokater

Foto: Sara Johannessen

Vi trenger dommere som har mot til å ta barns forklaringer om overgrep alvorlig, også når det går utover en voksen.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det rulles opp groteske overgrepssaker med jevne mellomrom. Denne gangen er det Operation Dark Room, om det mørke nettet der voksne menn med en felles seksuell interesse for barn har utvekslet millioner av overgrepsbilder.

Vi lar oss sjokkere, og mediene oversvømmes av rystende historier om gjennomførte og planlagte seksuelle overgrep.

Detaljene er så brutale at det er vanskelig å tro, men bildene som overgriperen har tatt for å bytte med andre samlere eller for å tilfredsstille seg selv med samme overgrep flere ganger, lyver ikke.

Barna som blir identifisert i kjølvannet av for eksempel Operation Dark Room kommer derfor til å bli trodd.

Når det ikke finnes bilder

Det stiller seg annerledes for de mange barn som forteller om rystende overgrep, men der det ikke er funnet bilder av overgrepene. Disse barna har vi erfaringsmessig vanskelig for å tro på.

Hva skal man for eksempel tro når Pia på fire forteller at pappa putter klinkekuler inn i tissen hennes, eller når Jacob på fem forteller at han var vitne til at mamma hadde sex med tre fremmede menn som hadde masker på seg. Jakob har også fortalt at mamma stikker fingeren inn i rumpa hans og at han må si at det er deilig. Eller når Petter forteller at han våkner om natten av at bena hans er teipet sammen, uten at han har noen minner om hvordan det kan ha skjedd.

Disse barna formidler ubehagelige og vonde historier, men ingen av dem er blitt trodd av retten.

Dommeren tror ikke på barnet

Jacob hadde vært igjennom et dommeravhør som av eksperter på barneavhør ble vurdert som faglig svært godt gjennomført. Måten gutten forklarte seg på ble vurdert som pålitelig. Likevel skriver dommeren i dommen at man trygt kan legge til grunn at moren ikke har utsatt Jacob for de overgrep som han detaljert forteller om. Hvordan kan hun være så trygg på det?

I Norge er det antatt at minst 5 prosent av barnebefolkningen er utsatt for gjentatte og vedvarende seksuelle overgrep. Dette utgjør 1–2 barn i hver skoleklasse. Det er grunn til å anta at en del av disse barna vil fortelle om det de har opplevd. Likevel kan det synes som om domstolene blir overrumplet av at barn forteller om seksuelle overgrep. Dette gjelder vel å merke bare i barnefordelingssaker.

Barnefordelingssaker vs. straffesaker

I straffesaker føler domstolene seg tryggere, for da kan retten lene seg på politiet. Men når politiet ikke har tatt ut tiltale, har norske dommere svært vondt for å tro på barn som forteller om overgrep fra en av foreldrene. S

Sannsynligvis er det i dag lettere å få straffedømt en forelder tiltalt for overgrep enn å få fjernet barnet fra den samme forelderen dersom tiltale ikke er tatt ut. Dette til tross for at beviskravet i straffesaker er svært strengt.

Norsk forskning viser at domstolene i liten grad legger til grunn at det har forekommet seksuelle overgrep eller vold når de avgjør hvor barnet skal bo og samvær.

I barnesaker er det et mål å beskytte barnet mot risiko for seksuelle overgrep. Det kreves mindre enn 50 prosent sannsynlighet for å gripe inn. Det er nok at det foreligger en risiko av betydning. Hva er det da som gjør at domstolene i konkrete saker viker tilbake fra å tro på et barn som forteller om overgrep?

Når pappa bedyrer sin uskyld

Vi tror at dommere reagerer som oss andre når de leser om de store overgrepssakene som rulles opp i mediene, med sorg og avsky. Ganske annerledes blir det når retten står overfor pappa'n til Pia som bedyrer at han aldri har puttet klinkekuler i tissen hennes, men at dette er en historie kokt sammen av barnets mor (som helt sikkert er i ubalanse).

Skal retten tro at Pia har vært utsatt for de verste ting og at far er et «sexmonster», eller skal den tro at Pia ikke har opplevd det vonde hun forteller om (heldigvis!) og at det bare er mor som er gal?

Skal retten tro at moren til Jacob er med i en pedofiliring? Eller skal retten tro at far har instruert Jacob til å fortelle at han er til stede mens mor har sex med maskerte menn?

Enklest å tro at barnet snakker usant

Det er mulig å forstå hvorfor så mange dommere velger å tro at barnet ikke snakker sant. Det er enklest slik. Det er lettere å leve med at barnet ikke har opplevd noe galt. Det er lettere å tro at overgrepsanklagene er et resultat av en foreldrekonflikt og ikke motsatt; at det er blitt en foreldrekonflikt på grunn av overgrepsmistankene.

Dette er en universell mekanisme. Når det ubehagelige kommer for nær oss, orker vi det ikke. Vi skyver det fra oss og prøver å bortfortolke det. Vi synes vi ser dette fenomenet i domspremissene i mange av sakene om disse vanskelige temaene.

Retten må ha kompetanse

Dette gjelder ikke bare dommere, men også barnevern og sakkyndige. Det er motvilje mot å tro at barn kan være utsatt for vonde ting. Støttesenteret mot Incest sier det slik: Du ser det ikke før du tror det.

Dersom barn skal bli tatt alvorlig i de sakene der barnets historie ikke er en mediesak, må rettens aktører ha kompetanse og innsikt i det vanskelige temaet seksuelle overgrep. Barnevernet i Jacobs sak trakk frem som lite troverdig nøyaktig det samme som barneavhørseksperten beskriver som spesielt troverdig.

Dette er en tankevekker, all den tid dommeren på toppen sjelden besitter den spesielle barnefaglige kompetansen som kunne vært en garanti mot mangelfull eller direkte dårlig rådgivning fra barnevern eller sakkyndig som heller ikke nødvendigvis har kompetanse på barns forklaringer om overgrep

Vi trenger en spesialdomstol

Politiet har gjennom flere aksjoner de seneste årene vist at de har kompetanse, ønske og vilje til å avsløre kriminelle overgrepsnettverk. Mange politifolk besitter en høy kompetanse på avhør av barn. Dette hjelper ikke når det neste leddet, barnevern, sakkyndige og dommere, mangler kompetanse til å forstå barneavhørene.

Vi ønsker oss derfor en barne- og ungdomsdomstol. Det er spesielt viktig med kompetanse på seksuelle overgrep mot barn og metode for barneavhør.

Videre må den være oppdatert på relevant forskning, samt forstå barns reaksjoner på overgrep, barns naturlige seksualitet (ut ifra tanken: det er vanskelig å vite hva som er unormalt hvis man ikke vet hva som er normalt) og barns kommunikasjon rundt vanskelige temaer.

Men mest av alt trenger vi dommere som har mot til å ta barns forklaringer om overgrep alvorlig, også når det går utover en voksen.

Forfatterne er advokater i Barneadvokatene og driver Stiftelsen barnas rettigheter

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger
    Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Barnevern
  2. Incest
  3. Overgrepssaken «Dark Room»
  4. Overgrep

Relevante artikler

  1. NORGE

    Halvparten av politiets «Dark Room»-gruppe har forsvunnet siden starten

  2. NORGE

    Advokat ber om granskning av saker behandlet av siktet tingrettsdommer

  3. NORGE

    Sakkyndig psykiater dømt for nedlasting av overgrepsfilmer: – Barnevernet bør se på sakene på nytt

  4. A-MAGASINET

    Barneombud Anne Lindboe: «Jeg har mistet alle illusjoner»

  5. NORGE

    Kripos-ekspert: Som oftest et større problem at barn ikke forteller om overgrep, enn at de sier noe som ikke er sant

  6. DEBATT

    «Norske dommere tar barn på største alvor»