Debatt

Intelligens går i arv

Desto likere mulighetene blir i et samfunn, desto mer vil gener forklare hvem som lykkes på skolen og hvem som faller fra.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Det finnes tross alt flere verdifulle egenskaper enn skoleflinkhet, skriver Harald Eia og Ole-Martin Ihle.

Les også:

HARALD EIA

Velferdsprosjekt. Det norske velferdsprosjektet mangler sidestykke i historien. Antagelig har ikke noe samfunn kommet nærmere i å skape et klasseløst meritokrati, og nøkkelen har ligget i utdanning. Ved å gi alle like muligheter til utdanning sørget etterkrigstidens reformpolitikere for at sosial posisjon ikke lenger var avhengig av familiebakgrunn, men egen innsats og ervervede meritter. Generasjonen som vokste opp etter krigen opplevde derfor en sosial mobilitet som deres foreldre bare kunne drømme om.

OLE-MARTIN IHLE

Men et eller annet sted på veien stoppet den sosiale mobiliteten opp. «Deltagelsesraten i høyere utdanning for personer med høyt utdannede foreldre er 40 prosent mot åtte prosent for personer med foreldre med grunnskoleutdanning» slo NOU-rapporten « ¿ og ingen sto igjen. Tidlig innsats for livslang læring» fast i 2007.

Skolesystemet

Til tross for det norske skolesystemets mål om å utjevne sosiale forskjeller, ser det snarere ut til at det reproduserer dem. Barn av foreldre med lang utdannelse gjør det også bedre på skolen: «Avgangselever i grunnskolen med høyere utdanning får gjennomsnittlig en hel karakter bedre enn elever som har foreldre med grunnskoleutdanning».

Selv om flere store skolereformer er blitt iverksatt for å få bukt med tendensen har de vært til liten nytte. Spørsmålet er hva denne sosiale reproduksjonen kommer av? Hvorfor fører ikke lik skolegang til likere resultater?

Arvet gener

Den rådende forklaringen blant politikere og sosiologer på dette meritokratiske paradokset er at forskjellene skapes i hjemmet, allerede fra tidlig alder. Barn som stimuleres intellektuelt av sine foreldre, får et forsprang på andre barn. «Barn av lavt utdannede foreldre stiller ofte med et dårligere språklig og kognitivt utgangspunkt ved skolestart enn barn av høyt utdannede foreldre» står det i NOU-rapporten «Rett til læring» fra 2009.

Men hvordan vet man egentlig at det er hjemmemiljøet som skaper disse forskjellene? Kan det ikke like gjerne hende at barn av høyt utdannede foreldre gjør det bedre på skolen simpelthen fordi de har arvet gener som gjør dem skoleflinke, for eksempel høy intelligens?

Selv om det er uproblematisk å si om et barn at det har arvet et musikalsk eller atletisk talent, blir det vanskeligere når det kommer til intelligens, og kanskje særlig i likhetslandet Norge. «Intelligens er ikke noe du har, men noe du lager,» skrev Gudmund Hernes i Morgenbladet 3. juli 2009, og fulgte opp: «Intelligens er et spørsmål om intervensjon, altså om å lage de miljøer som får den til å gro.» Denne forestillingen har vært en forutsetning for skolepolitikk i etterkrigstidens Norge. Dersom intelligens er noe som formes betyr det at skolen kan gjøre selv understimulerte barn skikket til høyere utdanning. Men hvor riktig er den?

IQ-test

Går man til adferdsgenetikken får man et svar. Ved å sammenligne eneggede tvillinger, som deler 100 prosent av genene og hjemmemiljø, med toeggede tvillinger, som deler 50 prosent av genene og hjemmemiljø, kan atferdsgenetikere regne seg frem til arvbarheten av enhver menneskelig egenskap, også intelligens. Intelligens måles i slike studier ved hjelp av IQ-tester. Selvsagt finnes det andre typer intelligens, men det som gjør IQ viktig i denne sammenheng, er at det er den måleenheten som best forutsier hvor bra du gjør det på skolen. Tvillingstudier viser også at IQ er arvelig. Eneggede tvillinger har likere IQ-score, enn toeggede (likheten avtar med graden av slektskap).

I Norge er arvbarheten for IQ anslått til å være så høy som 60–70 prosent. Effekten av gener er med andre ord sterk, men ikke total. Miljøet er også viktig. Man skulle derfor anta at de resterende prosentene kommer av påvirkning hjemmefra, men det ser ikke ut til å være tilfelle. Dersom foreldrene påvirker barnets intelligens, skulle man vente at intelligente foreldre også fikk intelligente adoptivbarn, men i store adoptivstudier finner man ikke denne sammenhengen.

Når atferdsgenetikere sammenligner IQ-nivået til foreldre og deres biologiske barn er likheten stor, men når slektskapet forsvinner fordufter også likheten. Der adoptivbarnas intelligens korrelerer med deres biologiske foreldre (selv om de ikke har vokst opp sammen), er korrelasjonen mellom adoptivforeldre og adoptivbarn som oftest bare en stor null.

Hjemmemiljøet

Effekten av hjemmemiljøet er synlig når barna er små, men underlig nok avtar den jo eldre de blir. Gjennom 30 år med adopsjonsstudier er disse funnene så konsistente at konsensusen blant dagens atferdsgenetikere er at forskjellig hjemmemiljø ikke skaper systematiske IQ-forskjeller mellom folk.

Adferdsgenetiske studier tyder på at det ikke er hjemmet, men miljøet utenfor som er avgjørende: Venner, samfunnet, kulturen. I land der det er store klasseforskjeller, der skolene er dårlige og mulighetene for videre utdanning er begrenset for mennesker fra lavere lag, vil miljøforskjellene derfor ha stor betydning. Skaper man derimot like utdanningsmuligheter, vil miljøeffekten reduseres, og forskjellene man står igjen med vil være hovedsakelig genetiske. Kanskje kan dette være forklaringen på det meritokratiske paradokset i Norge? At det som politikere og sosiologer antar å være sosial reproduksjon i stor grad dreier seg om genetisk arv?

Ulikt fordelt

Hvis evner er ulikt fordelt i en befolkning vil i hvert fall ikke like muligheter nødvendigvis føre til likere resultater. Kanskje er dette også grunnen til at norske skolereformer så ofte slår feil? Reform 94 er et godt eksempel. Ved å innføre mer teoriundervisning i yrkesfagene, ønsket man å få flere ungdom fra mindre utdannede familier til å velge seg til høyere utdanning, men effekten var liten. Svært få av elevene fra yrkesfag går videre til høyere utdannelse. Kanskje kan reformen også ha hatt direkte uheldige konsekvenser, i det man kan ha presset mindre skoleflinke elever til å slite med diktanalyse og sidemålsundervisning. «Mange av elevene som heller hadde praktiske talenter slet med å komme seg gjennom skolen» bekrefter førsteamanuensis Tom Arne Trippestad ved Høgskolen i Bergen. På enkelte yrkesfag er frafallet i dag så høyt som 50 prosent.

Forskjellige evner

Selv om ideen om at alle kan bli like flinke på skolen kan synes å være human, er den antagelig gal, og som politisk rettesnor kan den føre til en nedvurdering av andre menneskelige egenskaper. Kanskje burde man heller anerkjenne at vi har forskjellig evner fra naturens side, og verdsette talent uansett hvilken form det måtte komme i. Tross alt finnes det flere verdifulle egenskaper enn skoleflinkhet. Vi kan ikke alle være akademikere, og det er nok også best sånn.

Les også

  1. Ideologifabrikken

  2. Eias forklaringer holder ikke

  3. Kjempeinteresse for Hjernevask

  4. Kritikk? Hjerne det!

Les mer om

  1. Debatt