Debatt

Jeg sliter med skammen over min etnisitet

  • Sofie Mjaaland Opdal
    Sofie Mjaaland Opdal
    Adoptert fra Sør-Korea

Jeg hører så mye om «krenkelseshysteriet», hvor fokuset i stor grad er på at vi i det hele tatt blir krenket. De færreste spør oss om hvorfor, skriver Sofie Mjaaland Opdal. Foto: Privat

For etnisk hvite norske med vestlige trekk er dette umulig å sette seg inn i om man ikke snakker om det.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Etter å ha lest Maiken Bergsmos modige innlegg i Si ;D, har jeg igjen tatt et blikk på min fortid. Jeg har erkjent at om jeg som 12-åring hadde lest dette innlegget, så hadde nok nåtiden vært svært annerledes.

Når vi snakker om rasisme, synes jeg det er viktig å belyse at det ikke kun er den ene sketsjen til for eksempel TV-programmet Brille på Discovery som er problematisk, og som gjør at man sitter igjen med et hav av vonde følelser. Problemet er summen av alt man har opplevd.

Følte meg skitten

Da jeg i barnehagealder begynte å bli ertet på grunn av mitt utseende, markerte det starten på noe som ville følge meg hele livet.

Jevnaldrende, men også eldre og yngre, som trakk på øynene for å gjøre narr av mine.

Roping av «ching-chong» på gaten, høylytt synging av «Tre små kinesere».

Jeg forsto at jeg var annerledes, at avvik fra det vestlige utseendet tilsynelatende var galt, noe jeg burde skamme meg over.

Og det gjorde jeg.

Til det punktet hvor jeg følte meg skitten fordi jeg ikke var like lys i øynene og håret som mine vestlige venner.

Til det punktet hvor jeg følte meg fremmedgjort i mitt eget land.

Til det punktet hvor jeg satt foran speilet hjemme og febrilsk prøvde å gjøre øynene mine mer åpne, helt til det gjorde vondt.

«Store pupper til asiater å være»

I tenårene ble jeg møtt med en ny form for rasisme: den objektiviserende. Gutter kommenterte at jeg «hadde store pupper til asiat å være», at jeg «sikkert var trangere», at «asiatiske kjærester var så lydige og stille». Alt maskert som komplimenter.

Etter årevis med indoktrinering om at min etnisitet var «feil», uten å ha noen å se opp til, noen som offentlig eller personlig tok et oppgjør med dette, ble jeg smigret over oppmerksomheten. Jeg lot meg selv seksualiseres. Det var første gang noen hadde viet min etnisitet positiv oppmerksomhet. Det var så mye bedre å være et objekt enn å være ingenting.

Det var så mye bedre å være et objekt enn å være ingenting

Jeg kan fortsatt få spørsmål om jeg er prostituert. Sammen med min etnisk hvite far er jeg konstant på vakt. Folk snur seg i stolene sine, stirrer. All denne fremmedgjøringen og objektiveringen førte etter hvert til at jeg innså at rasismen hadde pågått så lenge at den var blitt internalisert.

  • Se innslaget fra Brille her:

Jeg ble overbevist om at jeg er skitten, at jeg er mindreverdig, og at min eneste verdi er som objekt. Pr. dags dato sliter jeg fortsatt med å akseptere meg selv som likeverdig. Jeg sliter med skammen over min etnisitet. Jeg ser fortsatt ned på meg selv og jobber iherdig med selvfølelsen min.

Reell redsel

Det er heller ikke så enkelt som at jeg er redd for å bli gjort narr av. Da Johanne Zhangjia Ihle-Hansen ble drept, kjente jeg på en reell redsel. De som gjennom årene har maskert sin rasisme som humor eller komplimenter, ser de på meg som så mindreverdig og fremmed at de kunne blitt ekstreme?

Johanne Zhangjia Ihle-Hansen (17) ble funnet drept 10. august 2017. Stebroren Philip Manshaus ble dømt til forvaring i 21 år. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Da jeg på jobb ble skreket til av en mann som uprovosert ba meg dra tilbake til Kina med koronaen min, hadde han så sterk avsky i blikket at jeg kjente meg utrygg.

Etter ved flere anledninger å ha snakket om mine erfaringer med rasisme, har jeg alltid hatt en frykt for å bli utsatt for vold.

Alt det ovennevnte er ting jeg har måttet forholde meg til på grunn av mitt etniske opphav. Og jeg kan virkelig forstå at for etnisk hvite norske med vestlige trekk er dette umulig å sette seg inn i om man ikke snakker om det.

Vil ikke forby noe

Jeg snakker ikke om dette for å forby noe. Selv om jeg på TV 2 kritiserer en Brille-sekvens for å være rasistisk, er det ikke fordi jeg vil ha den fjernet fra Discovery. Jeg tror at man kan lære av fortiden for å forbedre fremtiden. Ei heller vil jeg at rasistisk «humor» skal være ulovlig. Hadde vi ikke hatt ytringsfrihet, hadde jeg heller ikke hatt retten til å kritisere dette offentlig.

Hadde vi ikke hatt ytringsfrihet, hadde jeg ikke hatt retten til å kritisere dette offentlig

Jeg hører så mye om «krenkelseshysteriet», hvor fokuset i stor grad er på at vi i det hele tatt blir krenket. De færreste spør oss om hvorfor.

Jeg vil kun opplyse om hvorfor. Om langtidseffektene, om at det er mer sammensatt enn bare å bli ertet nå og da for et karaktertrekk.

For jeg synes det er viktig å ha en åpen dialog, og det er viktig at man tør å ytre seg, selv når man blir møtt med et avvæpnende «det er jo bare humor» eller «ikke vær så hårsår». Konsekvensene er de samme, de vonde følelsene forblir de samme. Bærer man på dette i lang tid, gjør det mye skade.

Og for min del er heller ikke ordet «krenket» riktig. Jeg føler meg ikke krenket. Jeg føler meg trist. Kanskje andre i min situasjon slipper det i fremtiden.

  1. Les også

    Maiken Bergsmo: Vi får stadig høre vitser om utseendet vårt. Jeg skulle ønske det var mer akseptert å si ifra.

  2. Les også

    Sofie Eun Mjaaland Opdal: Jeg blir forbannet, fortvilet, lei meg. Og jeg blir redd.

Les mer om

  1. Rasisme
  2. Diskriminering
  3. Likestilling