Kort sagt, lørdag 14. november
Sakprosaforfatternes kår. Landets pensjonister. Kunsthøgskolen i Oslo. Her er dagens kortinnlegg!
Plukk opp telefonen!
I replikken «La oss stå sammen, Kriznik» fra Frilansutvalget i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening fremstilles det som at jeg, altså Kriznik, skulle ønske noe annet enn å stå sammen med sakprosaforfatterne. Det kjennes litt dumt å måtte si det her. Men ja: La oss stå sammen.
Enhver som leser mitt debattinnlegg «Urimelig om forfatterøkonomi» vil kunne se at jeg tre ganger viser til at vi gjerne støtter sakprosaforfatternes ønske om utvidet innkjøpsordning.
Jeg og kanskje alle skjønnlitterære forfattere mener at innkjøpsordningen for sakprosa må utvides! Da jeg skrev det svaret, var det fordi en del skjønnlitterære forfattere over tid har reagert på at sakprosaforfattere fremmer sin sak ved å fremstille de skjønnlitteræres økonomiske situasjon som så mye bedre enn deres. Noe som fremstår som uredelig.
Det sagt: Ja, vi støtter ønsket om en utvidet innkjøpsordning for sakprosa. Ja, vi jobber gjerne sammen med dere for å oppnå økte bevilgninger til innkjøpsordningene. Ja, vi står gjerne sammen med sakprosaforfatterne. Men når det er ønskelig med vår støtte, hvorfor ikke starte med å plukke opp telefonen og kontakte de skjønnlitteræres foreninger?
Jeg inngår gjerne et samarbeid, for dette er en viktig sak. Og hvis ikke sakprosaforfatterne plukker opp telefonen, kan det være jeg som gjør det.
Heidi Marie Kriznik, leder i Den norske Forfatterforening
Alle pensjonister skal ha det bra
Aftenpostens Andreas Slettholm er kritisk til at Frp, SV og Pensjonistforbundet prøver å løse opp en fastlåst situasjon i Stortinget. Vi ønsker enkelt og greit at pensjonister ikke skal få redusert kjøpekraft. Og det ser ut som vi kan få flertall.
Minstepensjonister er overrepresentert på lavinntektsstatistikken. Det er bra at Slettholm støtter hevingen av disse. At minstepensjonister har en inntekt under EUs fattigdomsgrense, er uanstendig. Og det er uakseptabelt at pensjonistene har tapt kjøpekraft fem av de siste seks årene. Neste år er utsiktene to prosent negativ realvekst i alderspensjon. Det er uansvarlig å sitte stille og se på at dette skjer, år etter år.
Prisene på varer og tjenester øker jevnt og trutt, mens veksten i pensjonene ikke holder følge. Melk og brød koster det samme, enten du lever av pensjon eller lønn. Ekstra sårt er det å måtte redusere på julegaver til barnebarna, når pensjonen år etter år blir mindre verdt – fordi politikerne har bestemt det. Ingen lønnsmottagere ønsker negativ realvekst. Det ønsker ikke pensjonistene heller.
Det er bred enighet om at dagens modell ikke fungerer etter intensjonen. Frp, SV og Pensjonistforbundet vil hindre underreguleringen og gjeninnføre en forhandlingsrett for pensjonistene, en rett de mistet etter pensjonsforliket. Vi støttet ikke pensjonsreformen da den ble vedtatt i 2005, og ønsker egentlig en bedre modell. Men målet er en endring som flertallet på Stortinget kan stille seg bak.
Pensjonister fortjener å bli behandlet med respekt, bli hørt og sett. Mange bidrar aktivt i samfunnet, opp i høy alder – all ære til dem. Men det er også lov å ta fri etter et langt arbeidsliv, uten å føle seg mindre verdt.
Alle fortjener å ta del i velstandsutviklingen. Selvsagt også landets pensjonister.
Siv Jensen, leder, Frp, Audun Lysbakken, leder, SV og Jan Davidsen, leder,
Pensjonistforbundet
Kunsthøgskolen og veien videre
Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) er en pulserende arena med engasjerte studenter. Spørsmålet om hva som skal danne det faglige grunnlaget for kunstutdanningen, er en debatt like gammel som høgskolen selv.
Jeg applauderer at våre studenter støtter solidarisk opp mot strukturell rasisme. Det er strålende at våre studenter er opptatt av pensum. Utdanningen av fremtidens kunstnere skal ikke forlate det kunstfaglige til fordel for det aktivistiske.
Det er her, mellom det kunstfaglige og det aktivistiske, kimen til urolighetene ligger.
Enkelte mener at et pensum med mer postmodernisme, mer postkolonialisme, mer feminisme og mer queer- og kjønnsteori er en utvidelse av kunstutdanningen. Andre mener disse perspektivene innebærer en (politisk korrekt) innsnevring, fordi det tar plass fra klassisk, såkalt verdinøytral, kunstfaglig tilnærming.
La meg være helt åpen om mitt eget syn: Vi må gå inn i kunsten med så åpne øyne som mulig. Vi studerer kunst for kunstens del. Vi studerer ikke kunst for å avdekke eller avsløre skjulte maktstrukturer, undertrykkelse eller rasisme. Kunst kan og bør selvsagt også gjøre alt dette, men det er for meg en av flere konsekvenser av vårt studium, ikke den på forhånd gitte målsettingen.
Kunstfaglige studier er alltid i bevegelse og tar pulsen på samfunnet. Å gi uttrykk for konkrete og abstrakte, intellektuelle og intuitive opplevelser er like viktig. I uttrykkene ligger det en sannhet fra den enkelte student. KHiO favner alle.
Karen Disen, høyskolelektor ved Kunsthøgskolen i Oslo
