I noen idretter blottlegger kvinner seg i mye større grad enn menn
Legger idretten og samfunnet til rette for et mangfold av kropper?
I dagens idrett blottlegges ofte hud og kropp. Praksisen kan ha oppstått ved at idretten og samfunnet tillater det.
I flere idretter er lettkleddhet normen, samtidig som det er krav til nærkontakt. Av og til er det logisk, som når bekledningen tar hensyn til vann- og luftmotstand eller romslighet og vekten av tøyet.
Men i noen idretter blottlegger kvinner seg i mye større grad enn menn.
Utseende over prestasjon
Sandvolleyball, enkelte friidretter, beachhåndball og turn er eksempler i toppidretten. Skaper dette kroppspress for barn og unge i idretten og samfunnet? Blir de eksponerte kroppene et ideal? Er slik form for bekledning hensiktsmessig?
Hverken stortingsmeldingen «Den norske idrettsmodellen» eller Idrettsforbundets langtidsplan for norsk idrett har beskrivende retningslinjer for hvilke holdninger til kropp, kroppsbilde og kroppssyn det bør være i idretten. Dette kan bidra med å skape et større fokus på den visuelle kroppen.
Disse styringsdokumentene beskriver plikter for idretten og rettigheter for idrettsutøverne. De kan dermed benyttes av klubber, foreninger og trenere som veiledning for holdninger og normer. Er dette veien idretten skal utvikle seg i? At kroppslig utseende og status inntar et større fokus enn mestring og prestasjon?
Undertrykkende kjønnspraksis
Kvinnelige ungdomsutøvere i svømming beskriver konflikten med splittet kroppsidentitet (Howells & Gorgan, 2012). Den idealiserte kroppen som redskap for prestasjon i den spesifikke idretten er ikke forenelig med de kroppslige normene i samfunnet.
Konsekvensen er at utøvernes forståelse av egen kropp er mindre attraktiv og mer maskulin (Abbott & Barber, 2011). Kan dette tyde på at blottleggelse av kropp i toppidretten benyttes som et virkemiddel for å fremheve de kvinnelige formene?
Jeg skal for første gang gi en nøyaktig beskrivelse av en anorektikers diett. Vel bekomme.
En undertrykkende kjønnspraksis tildekkes av idrettens nøytrale overflate. Kvinner er nødt til å tilpasse seg arenavilkår som er satt for menn (Hovden, 2014).
Kvinnelige idrettsutøvere vil oppleve rollekonflikt ved å arbeide for å oppfylle både maskuline og feminine kjønnsrolleforventninger (Fallon & Jome, 2007).
Muskler er maskuline, og muskuløse kvinner blir oppfattet som ikke-feminine (Larsson (2001). Med dette synet blir kvinner fremstilt helt ukvinnelig. Legg til holdningene som frontes i sosiale medier, der det virker som at man kan endre kroppen som man vil og oppnå idealkroppen (Engelsrud, 2007).
Ulikhet er vakkert
Om det kvinnelige kroppsidealet ilegges så stor verdi, er det ikke rart mange forsøker å oppnå det. Hvorfor blir det ikke verdsatt at kropper ser ulike ut? Hvorfor er higet så stort etter å oppnå et sosialt konstruert ideal? Er ikke ulikheter og mangfold vakkert og attraktivt?
Enten bør den enkelte trener og idrettsforening tydeliggjøre rammer for kroppslig fremstillelse og klesbruk i idrettslagene, eller så bør styringsdokumentene ha retningslinjer for hvilke kroppslige verdier vi ønsker å ha i norsk idrett.
Dette kan gjøre kroppen lettere å forholde seg til. Det kan bidra til å bevare idretten med gode grunnverdier, istedenfor at kroppslig utseende skal være et symbol på status. Eller skal vi akseptere at kropp er blitt et symbol på om en har lykkes i livet eller ikke?
