Debatt

Kvinner blir fortsatt forskjellsbehandlet i akademia

  • Siri Fjellheim
    Siri Fjellheim
    Prorektor for forskning og innovasjon, NMBU

Vårt mentale bilde av den geniale forskeren er fortsatt en middelaldrende mann i hvit frakk, skriver Siri Fjellheim ved NMBU. (Illustrasjonsfoto) Foto: Shutterstock/NTB

Hvorfor blir færre kvinner enn menn professorer?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Mens vi venter på at mannlige professorer skal pensjonere seg slik at kvinner kan komme til, må vi snakke mer om de virkelige utfordringene: bevisst og ubevisst forskjellsbehandling av kvinner og menn i kunnskapssektoren.

11. februar er den internasjonale dagen for kvinner innen forskning. Kvinner er overrepresentert i høyere utdanning i rike, industrielle land. Men fortsatt blir færre kvinner enn menn professorer. Hvorfor er det slik?

Fra vi er barn blir vi fortalt historier om hva jenter og gutter har potensial til å drive med. Heldigvis får den unge generasjonen høre stadig flere fortellinger om at kvinner lykkes som forskere. Bevisstheten vår øker om hvor store konsekvenser representasjon av kjønn har for livsvalgene våre. Utviklingen går rett vei, men den går sakte.

Geniet er en mann

Vårt mentale bilde av den geniale forskeren er fortsatt en middelaldrende mann i hvit frakk. Særlig innen matematikk, naturvitenskap og flere teknologifag er det fortsatt mye lettere for menn enn kvinner å lykkes.

På noen områder står det bedre til. Blant stipendiatene er det totalt sett en overvekt av kvinner. Blant lederne er kjønnsbalansen god, viser tall fra Databasen for høyere utdanning.

Siri Fjellheim, profektor for forskning og innovasjon, NMBU Foto: Håkon Sparre/NMBU digitalt billedarkiv

Den svakeste vekstkurven finner vi imidlertid i den gjeveste stillingskategorien: professoren. I 2018 var 32 prosent av professorene var kvinner, viser Forskningsrådets indikatorrapport. Det er ikke bra nok. Ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) er vi langt unna å nå vårt eget mål, som var 30 prosent innen 2020. I 2021 er vi fortsatt bare på 26.

Én faktor det er vanskelig å gjøre noe med, spiller sterkt inn her: Vi får ikke de virkelig store mulighetene til å endre bildet før et tilstrekkelig antall mannlige professorer går av med pensjon.

Kvinner meritteres saktere

Det betyr ikke at vi ikke kan oppnå et mer likestilt akademia allerede nå. Prosentandelen kvinnelige professorer er tross alt bare et måltall. Mens vi sitter og venter på at mannlige professorer skal bli eldre, bør vi bruke kreftene på de utfordringene som virkelig betyr noe: Vi må bekjempe både bevisst og ubevisst forskjellsbehandling av kvinner og menn i akademia.

Her er noen eksempler:

  • Kvinners vitenskapelige meritter blir ofte mer kritisk bedømt enn mannlige kollegers.
  • Kvinner publiserer mindre totalt sett enn menn og faller oftere fra et forskerløp, viser en dansk studie fra i fjor.
  • Færre kvinner enn menn blir bedt om å holde prestisjefylte foredrag, viser en amerikansk studie.
  • For noen år siden fant islandske forskere ut at kvinner tar en større del av undervisningen og det akademiske husarbeidet som organisering av sosiale tiltak og omsorg for studenter.

Kort sagt: Kvinner får færre av de meritterende forskningsoppgavene, blir hardere bedømt, får mindre tid til forskning og kvalifiserer seg dermed saktere til opprykk.

Språklige forskjeller

Vi skal naturligvis velge de best kvalifiserte. Men hva om vi ikke klarer å vurdere kvalifikasjoner kjønnsnøytralt? Og når det ikke er like mange kvinner som menn å rekruttere blant, så sier det seg selv at valget oftere faller på en mann.

Det finnes forskning som viser at vi veileder kvinnelige og mannlige studenter forskjellig. Vi veileder i større grad gutter frem mot et professorløp. Og når vi skal ansette, anbefale eller være referanser, bruker vi ulikt språk for å beskrive kvinner og menn.

En amerikansk oversikt viser at mannlige forskere blir oftere beskrevet som «geniale» eller «briljante», mens kvinner er «flinke» og «hardtarbeidende». Dette språket påvirker naturligvis valgene våre som arbeidsgivere, arbeidstagere, kolleger og samarbeidspartnere.

Kjønnspreferanser finnes

Det aller største problemet er at vi fortsatt diskuterer om ubevisste og bevisste kjønnspreferanser virkelig eksisterer som fenomen. Det virker på en måte som om vi ikke kan gå videre i likestillingsarbeidet før vi er blitt enige om dette. Og ironisk nok er menn mindre tilbøyelig til å stole på forskning som påviser ubevisste kjønnspreferanser enn kvinner.

Kvinner ber ikke om fordeler. Vi ønsker at alle skal bli bedømt uavhengig av kjønn. Vi ønsker anerkjennelse av at kjønnsbalanse bidrar til å heve kvaliteten i forskning. Da tar vi flere talenter i bruk, får inn flere perspektiver og kan faktisk også øke produktiviteten. Det er viktig at vi tar problemet ved roten.

Min klare oppfordring til alle kolleger i akademia er: La oss nå bare slå fast én gang for alle at ubevisste kjønnspreferanser er en kjempestor hemsko for likebehandling av kvinner og menn. Tenk på det neste gang du skal vurdere noen, beskrive deg selv eller omtale en kollega.

Får vi endret holdninger og kultur, gir vi neste generasjon et klart bedre utgangspunkt for å realisere potensialet i alle deler av befolkningen som ønsker en akademisk karriere.

Les også

  1. I 40 år har kvinner halt innpå menn. På ett område har de sust forbi.

Les mer om

  1. Likestilling
  2. Kvinner
  3. Forskning
  4. Feminisme