Roman i revers

KONSEPTUELL LITTERATUR. Hvor lite er det mulig å nedlegge av praktisk skriveinnsats, uten at produktet opphører å være en «roman»?

Snudd på hodet. I Norge vurderes forfattere etter de samme kriterier som idrettsutøvere: Utholdenhet er viktigere enn kreativitet. Jo tykkere bok, desto større prestasjon. Forfatteren skal lide på våre vegne – han skal skrive seg tom, fysisk og psykisk, slik at han ved målgang ligner mest på Bjørn Dæhlie etter femmila i Nagano-OL. Ikke rart, i et sådant perspektiv, at Karl Ove Knausgårds megalomane Min kamp-prosjekt allerede har innbrakt forfatteren en plass i det nasjonale heltegalleriet: Som selvpiner står ikke Knausgård mye tilbake for Roald Amundsen, Hjallis eller Grete Waitz.

Skriveinnsats

Audun Mortensens Roman, anmeldt i Aftenposten 19. september, er det nærmeste vi for øyeblikket kommer en anti-knausgårdsk skrivestrategi her til lands. Heller enn å stille til start i noe litterært halv— eller helmaraton, har Mortensen valgt å spørre seg selv – og oss andre: Hvor lite er det mulig å nedlegge av praktisk skriveinnsats, uten at produktet opphører å være en «roman»?

I arbeidet med høstens bok har Mortensen strengt tatt bare truffet tre kunstneriske beslutninger: Han har snudd Vladimir Nabokovs klassiker Lolita på hodet (setning for setning), byttet ut to personnavn og latt Humbert Humberts «nymfer» bli til «ynglinger». Likevel åpner Roman et større refleksjonsrom enn seks samfulle bind av Min kamp.

Leselig

Dessverre er ikke Aftenpostens anmelder av samme oppfatning. Ingunn Økland kaller boken et «dødt eksperiment», og slår fast at den ikke er noen «stor leseropplevelse». Og det er riktig at Roman ikke er en utpreget page-turner. Men det mest slående med boken er jo tvert imot hvor leselig den er – omsnuingen tatt i betraktning. Fordi Nabokov så gjerne oppholder seg i en skildrende, ikke-resonnerende skrivemodus, går det an å stille Lolita på hodet uten at leseropplevelsen forringes nevneverdig. Hans rikt ornamenterte setninger evner å forføre selv når kronologien oppløses.

Oppmerksomheten flyttes

Å vende et objekt opp ned, for derved å tømme det, kan betraktes som den ultimate avantgardistiske gest. Da Marcel Duchamp i 1917 roterte et urinal 90 grader og fikk det utstilt som kunst, gjorde han samtidig narr av alle pretensjoner om individuell skapervirksomhet. Når Audun Mortensen i 2010 stiller en kanonisert «skriftroman» på hodet, setter han spørsmålstegn ved alle «leseropplevelser» som er basert på det forrige århundrets gullpenn-estetikk. Oppmerksomheten flyttes fra språkets form, det vil si det håndverksmessige, til det som faktisk blir sagt.

Det vil «være en overdrivelse å kalle den et radikalt eksperiment», hevder Ingunn Økland, øyensynlig med den begrunnelse at dette er «gjort før». Vel. Det er sant at det er utgitt konseptuelle romaner tidligere – om ikke i Norge. Det er også skrevet sonetter før, likesom det opp gjennom årene er skrevet utallige tragedier, haikudikt og noveller med førstepersonfortellere. Hvorfor blir det aldri påpekt i Aftenposten at slike tekster er «gjort før»? Mens enkelte litterære former får bre seg helt uten kvotemål, kan det virke som Øklands tålegrense for konseptromaner ligger på ca. én bok pr. nasjon.

Ikke manuelt

Anmelderen antyder at Henrik H. Langeland foregrep Mortensens skrivestrategi i debutromanen Requiem, hvor en ny fortelling ble diktet med setninger klippet fra Prousts storverk På sporet av den tapte tid. Men sammenligningen holder ikke. Selv om Requiem knapt var «skrevet» i tradisjonell forstand, var den likevel et resultat av tusenvis av subjektive valg fra forfatterens side. I Mortensens bok er antallet kunstneriske inngrep redusert til et absolutt minimum.

Ombyttingen av setningsrekkefølgen er heller ikke gjort manuelt, men ved hjelp av et spesialdesignet dataprogram. Forfatteren har valgt å legge ut denne «romangeneratoren» til fri nedlastning på nettet, slik at publikum kan konstruere sine egne litterære verker etter modell av Roman.