2022 skulle være frivillighetens år. Det ble et uår.
Våre idrettslag gjør hva de kan for å ta vare på alle, men strikken strekkes nå faretruende langt.
Takk for alt det fine som er sagt om frivillighetens betydning det siste året. Fra kongehuset, statsministeren og fra ordførere i hele landet. Velfortjente hedersord for alle som gjør en innsats utover det man kan forvente. Dessverre har ikke hedersordene medført handlinger til det beste for frivilligheten.
Nei til flere prosjekter
2022 ble i stedet prosjektåret. Søknadsmulighetene ble flere, men belastningen for frivilligheten større. Og det kan kun søkes om midler til prosjekter og engangsutgifter. Det gjør det langsiktige gode arbeidet vanskeligere enn nødvendig. Tusenvis av søknader skrives forgjeves. Man kan bare gjette på hvilken tidsbruk og frustrasjon det medfører.
Den nye nettsiden tilskudd.no samler alle statlige tilskuddsordninger på ett sted. Nå er det blitt lettere å bruke enda mer tid på å søke støtte.
Er det virkelig meningen at kompetanse i søknadsskriving skal bli viktigere for idrettslag enn å skaffe trenere, ledere, vaffelstekere og alle andre som trengs for en meningsfull idrettshverdag?
Å inkludere straffer seg
En leder i et av våre idrettslag sa det så riktig: «Det dummeste du kan gjøre, er å lykkes så godt med inkluderingsprosjektet at alle barna vil være med videre.»
Da er det nemlig idrettslaget som får kostnaden for deltagelsen, og det utfordrer idrettslagets økonomi og frivillighetens samvittighet. Ingen ønsker å avvise barn fordi de ikke kan betale, men flere barn krever flere hender til å gjøre jobben. Det har en kostnad.
Kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap) har sagt at hun ikke vil gi midler slik at idrettslag kan lønne trenere, men det er akkurat det som må til.
Frivilligheten vannes ut
Den norske frivillighetsmodellen er under press. Frivilligheten vannes ut grunnet myndighetenes runde fortolkning av hva frivillighet er.
Det eneste kravet for å kunne søke offentlige midler er å være registrert i frivillighetsregisteret. Det kan alle gjøre, også som aksjeselskap. Det er urimelig for den reelle frivilligheten å konkurrere med semiprofesjonelle aktører om offentlige midler.
Det er på høy tid at det strammes inn. Kun medlemsbaserte organisasjoner etter demokratiske prinsipper bør kunne motta offentlige midler.
Fra frivillighetens uår til frivillighetens vår!
Vi er først og fremst bekymret for de mer enn 19.000 unge i Oslo som lever i varig lavinntekt. Våre idrettslag gjør hva de kan for å ta vare på alle, men strikken strekkes nå faretruende langt. Aftenpostens sak om klubbdøden i Sverige bør være et varsel ikke bare for idretten.
Nå trenger vi en frivillighetens vår. Vi trenger at reell politikk løftes, drøftes og landes. Hva slags frivillighet trenger samfunnet, og hvordan kan det offentlige yte støtte som utløser ønsket kraft og bærekraftige løsninger?
Løsningen er så enkel som å gi idrettslag de midlene som trengs for å gjøre jobben sin, uavhengig av nabolagets evne til å betale for deltagelse eller frivilliges evne til å bidra.
