Svensk kjernekraft og norsk vannkraft gir nok strøm

Tiden er nå, og tiden er knapp!

Norge trenger 50–100 prosent mer klimavennlig kraft innen 2050 avhengig av klimastrategi, befolkningsvekst og ny industri. Hvis behovet anslås til 80 TWh, dreier det seg om 400–600 milliarder kroner i investeringer. Dette må ses i sammenheng med at Norge er en sterkt integrert del av et nordeuropeisk kraftmarked. 17 overføringsforbindelser, hvorav 9 med Sverige, synliggjør dette. For Sverige del er det tilsvarende behovet anslått til 160 TWh.

Grønn elektrifisering i slik skala er nødvendig for å sikre strømpriser vi kan leve med og vår evne til å levere på klimamål.

Havvind vil bli en dominerende i en fremtidig norsk energimiks. Produksjonen kan raskt variere fra full utnyttelse til null. Nylig falt slik produksjon i Storbritannia fra 16,4 til 0,4 GW på kun 40 timer. Av hensyn til forsyningssikkerhet må det derfor være tilgang til kraft som kan spilles inn nærmest momentant når det ikke blåser nok.

Slik uforutsigbarhet vil øke i takt med økningen av variabel kraftproduksjon. Dette kommer på toppen av de mer forutsigbare bortfall av energi så som for lite gass grunnet underinvesteringer, avhengighet av Putin, uventet nedstengning av reaktor i Sverige og avvikling av kjernekraft i Tyskland.

To kilder kan levere på forutsigbare bortfall.

• Regulerbar fossil kraft (kull/olje/gass): Slipper ut store mengder CO₂. Rikelig tilgang.
• Regulerbar vannkraft: Norge har rundt halvparten av den regulerbare kapasiteten i Europa – svært lite i forhold etterspørsel.

Slik ser det ut for å levere på momentant bortfall:

• Kraft for dette formålet må hentes i markedet der og da og til den pris markedet setter, sannsynligvis dagens høyeste.
• Siden utbygging av norsk vannkraft vil bli beskjeden, og gasskraft ikke er på agendaen, vil kraftimport stå for hoved-balanseringen.

Norsk vannkraft vil alltid være en godt betalt knapphet og derfor fortsatt true norsk forsyningssikkerhet grunnet markedsintegrasjonen.

Sverige vil heller ikke få mer vannkraft tilgjengelig og har lite regulerbar vannkraft.

Akseptabel forsyningssikkerhet i regionen kan oppnås slik:

• Det må bygges ut mer kjernekraft som basekraft til fordel for det nordiske kraftmarkedet, herunder Norge.
• Det må fjernes flaskehalser mellom Sverige og Norge for å klare skiftninger mellom produksjonskilder og brukerlokalisering.

Kostnadsmessig er kjernekraft ikke noe hinder: Laveste kostnad ved nylig avholdt auksjon i Polen for ny kjernekraft tilsier mellom 26 og 45 millioner kroner pr. MW installert effekt avhengig av reaktortype. Kostnader for norsk havvind er vurdert å falle fra 56 til 36 millioner kroner pr. MW etter 20 år, merkostnader ved bruk av balansekraft er da ikke medregnet.

Kjernekraft er mest klimavennlig, moderat regulerbar, billigere enn havvind, og den sikreste av alle energikilder.

Den største hindringen for bygging i Norge er politikeres og finanskonserns frykt for omdømmetap.

Så har det seg slik at den svenske regjering har vedtatt at det skal bygges ny kjernekraft i Sverige, sannsynligvis i Ringhals ved Göteborg.

Dette gir mulighet for at ny svensk kjernekraft kan inngå som en del av Norges fremtidige basekraft. Da kan regulerbar norsk vannkraft bidra som balansekraft når leveransesikkerheten er truet i Sverige og Norge.

Økt etterspørsel, overgang fra fossilt til fornybart, prioritering av variable energikilder og mangel på politisk stabilitet utfordrer ethvert lands forsyningssikkerhet.

Norske energimyndigheter bør derfor snarest melde sin interesse for et samarbeid for bygging av nye kjernekraft i Sverige styrt av Vattenfall.

Tiden er nå, og tiden er knapp!