Museene må virke i sin samtid | Ole Aastad Bråten og Hans Philip Einarsen
Bekymringen om norske museers mot er hverken ny eller kontroversiell.
Knut Olav Åmås er bekymret for norske museers mot og etterlyser i Aftenposten 15. desember kritiske og kontroversielle temaer som provoserer og skaper polariserte debatter.
Denne bekymringen er i høy grad berettiget, men den er dessverre hverken ny eller kontroversiell. I nærmere 30 år har stortingsmeldinger, Kulturrådet og flere museer pekt på viktigheten av å få frem nyansert kunnskap og belyse vanskelige og tabubelagte temaer. Samfunnsendringer og økende kulturell kompleksitet er kjennetegn ved vår samtid, og museene virker som kjent i sin samtid.
Norske kunstmuseer ville vært fattigere uten private givere | André Støylen og Anders Bjørnsen
Tidsbegrensede blaff
Åmås har rett i at det i kjølvannet av det statlige museumsprosjektet BRUDD har vært få museer som pirker i de ubehagelige historiene og stiller spørsmål ved samfunnsutviklingen.
Det største problemet er imidlertid at de få tiltakene som settes i gang, synes å være sporadiske og lite forankret i institusjonene. Til tross for heiarop fra departement og kulturråd, blir prosjektene, som ofte er gode og viktige, tidsbegrensede blaff og spennende unntak som bekrefter at museumssektoren er dypt forankret i tradisjoner og oppfatninger som vanskelig lar seg rokke.
Åmås etterlyser dristighet, men dristigheten kan ikke bare være synlig i prosjektene. Den må bli en normaltilstand i museet. Det mangfoldige og kontroversielle må synes i magasinene og diskuteres i formidlingen. Også når prosjektene er avsluttet.
Mens bibliotekene, skolene og universitetene har tatt inn over seg at verden er blitt mangfoldig, er det lite mangfold å spore i de fleste museene. Hvorfor er det slik? Hvordan kan museene fange de skjulte historiene og gjøre en forskjell?
Et paradigmeskifte
Flere museer står i dag i et paradigmeskifte, et sted mellom å være en verneinstitusjon som skal ta vare på og presentere «den norske kulturarven», og en dialoginstitusjon som anerkjenner at samfunnet er sammensatt og i konstant endring.
Denne dreiningen er i gang og må ikke stoppes av en regionreform der fylkene skyver museene foran seg i lokalpatriotismens navn og kampen om turistene. Museene er for viktige til det.
Museene har en unik posisjon som møteplass, en fellesarena for læring og opplevelse. Museer handler om kulturell demokratisering, det handler om medvirkning, rettigheter, ytringsfrihet, og det handler om å pirke i verkebyllene og rispe i samfunnets sår. Museer er ikke samlinger alene, sier Trine Skei Grande, de er samfunnsaktører og dannelsesinstitusjoner.
Det er vår plikt å lete etter den beste kunsten i alle deler av befolkningen | Kristin Danielsen
Morgendagens museum
Vi venter en museumsmelding, vi venter en museumslov. Museene er ikke lenger institusjoner som spareivrige ordførere kan velge bort i budsjettprosessen, men en plikt som staten, fylkeskommunene og kommunene må sikre for ettertiden.
Regjeringen må gjerne ha tiltro til en regionreform og utvidet ansvar for fylkespolitikerne. Men endringer i sektoren kommer ikke fra kommuner med trange budsjettrammer. Med meldingen og loven har derfor Trine Skei Grande en unik mulighet til å definere morgendagens museum – som gir rom til alle historier – også de vi ikke kjenner, liker eller forstår.
