Debatt

Kort sagt, fredag 5. juli

  • Debattredaksjonen

Rasismeparagrafen og debattstil. Kunst og undervisning. Versaille-traktaten. Elsparkesykler og aktsomhet. Nesna undervisningssted. Islam og økonomisk støtte. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nedlatende stil

Aftenposten publiserte 27. juni et debattinnlegg om «ønsketenkning» i forbindelse med oppropet mot rasismeparagrafen. Underskriverne gir seg ut for å være ni minoritetsrepresentanter, som hevder at «oppropet vitner ikke bare om hvor privilegerte tekstens undertegnere er, men også om manglende innsikt i minoriteters utfordringer i Norge».

Nedlatende stil er etter hvert blitt en vanlig opplevelse fra migranthold. Dette er noe av årsaken til at så mange «etniske nordmenn» betakker seg for å gå inn i prinsippdiskusjoner med ikke-vestlige innvandrere.

Jeg tror det vil være en fordel om oppropet ble debattert på en måte som leder til en annen selvinnsikt hos mange innvandrere (og kanskje særlig hos deres tillitsvalgte). Når en leser blir kalt «privilegert» etter årtier med hardt mekanisk arbeid (og livslange belastningsskader) i kapitalistisk industri, vil han lett få forakt til overs for arrogante erklæringer fra folk i liberale yrker.

Det heter hos de ni at folk med deres egen bakgrunn gjerne plages av «personangrep, sjikane og hets». Er dette årsaken til at de benytter seg av nettopp den stilen?

Jørgen Sandemose, gjesteforsker, filosofi


Undervisning for spesielt interesserte

Det er interessant å merke seg Gudmund Hernes' mistenkeliggjøring av Kunsthøgskolen som institusjon fordi to professorater som han en gang bevilget penger til, ikke lenger finnes.

Verden går fremover, i utdanningssektoren godt hjulpet frem av diverse reformer. Slik mener vel også Hernes at det må være? I 2010 ble fem kunstutdanninger samlokalisert under Hernes' motto «All kunst i dette hus». Tverrfaglighet og samarbeid på tvers var slagordene.

Etter sammenslåingen fikk studentene tilgang til verksteder og lærerkompetanse fra andre fagområder. Frem til 2015 var den klassisk figurative billedhuggeren Kirsten Kokkin ansatt på avdeling Kunsthåndverk. Gunnar Aune, som oppøvet tegneferdighetene hos sine studenter frem til 2011, kjempet som en løve for det gamle tegneinstituttet. Det også ble nedlagt med omlegging av studieplaner. Og fordi studentene sviktet dem.

Det samtidige kunstfeltet er så vidtfavnende at det er umulig for en enkelt institusjon å inneha ekspertise på alle felt. Professorene er tilsatt på bakgrunn av sine kunstneriske kvalifikasjoner og sin undervisnings- og forskningserfaring. Det forutsettes at de møter studentene med åpenhet og interesse for å veilede den enkelte på beste måte.

Den klassisk figurative tradisjonen krever håndverkskunnen som de færreste i dag innehar. Men det finnes en anerkjent amerikansk skole som underviser i nettopp dette i Firenze som til og med har en «branch» i Gøteborgtraktene. Dersom det er en nødvendighet med en spesialisert utdanning innenfor figurativt maleri og skulptur i Norge i dag, er det vel ikke verre enn at kunstnerne som føler et slikt brennende ansvar for dette, oppretter en privatskole som helt sikkert vil få støtte fra utdanningsdepartementet med nåværende regjering.

Cecilie Broch Knudsen, rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo 2007 - 2015


Lærdommene fra Versailles

Førsteamanuensis Anders Kjøstvedt ved Oslo Met mener 3. juli at min søndagskommentar i Aftenposten om Versailles-freden var lite nyansert. Med utgangspunkt i poenger i J.M Keynes bok, skrev jeg traktatens kompromissløshet var et problem. Kjøstvedt antyder at kravet ikke var så urimelig, at det ikke førte til så stor skade fordi lite ble betalt, og at det var viljen til å betale, ikke kravets størrelse, som var hovedproblemet.

Dette er ikke et nytt synspunkt. Kritikken av Keynes ble fremmet med styrke særlig i økonomen Étienne Mantoux’ omfattende bok fra 1946 (utgitt posthumt etter at forfatteren var drept under krigshandlinger i den nye krigen). De er også gjentatt av Niall Ferguson, som Kjøstvedt siterer. Ferguson gjør Keynes til fredsavtalens onde ånd, ved å fremme og legitimere en oppfatning om at kravene var overdrevent høye og ikke kunne betales.

Var det kompromissløsheten i Versailles som ble problemet i Tyskland, eller den manglende viljen til å betale? Store summer ble betalt tidlig, budsjettbelastningen er beregnet til omkring 5,5 prosent av BNP i de kritiske årene 1920–23. Men kravene hadde utvilsomt lav legitimitet, og særlig etter franske og belgiske troppers okkupasjon av Ruhr i 1923.

Jeg skrev at Versailles-traktatens prosess og resultat ikke var egnet til å bygge opp under noen felles forståelse, eller støtte de beste krefter på den andre siden. Men kanskje ville viljen uansett ville vært for spe og spredt? Her kan Kjøstvedt godt ha rett – historien utfolder seg bare én gang, uten mulighet til å endre enkelte av dens premisser eller foreta kontrollerte eksperimenter.

En sentral del av Keynes’ kritikk var som nevnt søndag at seierherrene var ensidig opptatt av å straffe Tyskland og neglisjerte de finansielle problemene som Europa sto overfor, og som traktaten ville forsterke. Denne vurderingen står seg godt. Jeg tror Charles Kindleberger befinner seg noenlunde midt i forskningskonsensusen når han i klassikeren The World in Depression gir en viss støtte til Mantoux, men konkluderer at erstatningene og krigsgjelden «complicated and corrupted the international economy at every stage of the 1920s and during the depression».

Einar Lie, professor


Vis aktsomhet!

Myndighetene bekymrer seg for manglende regler for elsparkesykler. Hvorfor slik bekymring? Å rase forbi fotgjengere når man kommer på hjul, er allerede forbudt. Hensynsløs parkering bortenfor all folkeskikk er heller ikke tillatt. Begge deler ulovlig, ifølge Veitrafikklovens hovedformål: At vi viser aktsomhet.

Rolf Solheim, Grünerløkka


Kritisk blikk, Aftenposten?

I romanen Haikerens guide til galaksen er svaret 42. Svaret på kvifor det er naudsynt å leggje ned lærarutdanninga på Nesna, er 21. Er ikkje det litt enkelt?

Aftenposten skriv på leiarplass 27. juni at det var rett av styret i Nord universitet å leggje ned Nord universitets drift på Nesna, men Aftenposten har ikkje sett på saka med kritisk blikk.

Om ein samanliknar med campus Bodø, har Nesna fleire søkarar til lærarutdanningane og studiebarometeret viser at Nesna har nokre av Noregs mest fornøgde lærarstudentar. Lærarutdanninga på Nesna er framtidsretta, fleksibel og godt tilpassa etterspurnaden, og ho held god kvalitet. Fagmiljøet på Nesna bidrar med relevant forsking på eit nivå som lett toler samanlikning med det miljøa i Bodø og Levanger kan levere.

Aftenposten har ikkje teke seg arbeidet med å undersøke bakgrunnen for vedtaket, og trur at talet 21 som rektor, styret og kunnskapsministeren har gripe til, er tilstrekkeleg grunngjeving for vedtaket. Talet skal vere prov på at Nesna slit med mangt, og synest aleine å vere grunn nok til å leggje ned verksemda. Er talet relevant? Har det noko med røyndommen å gjere?

Nei. Studenttalet på Nesna har gått ned sidan fusjonen i 2016, men det skuldast prioriteringar gjort av fakultetsleiinga, ikkje manglande søking til Nesna.

Hallvard Kjelen, førsteamanuensis, Fakultet for lærerutd., kunst og kultur, Nord Universitet


Respekterer ikke Grunnloven?

Stortingsrepresentantene Per-Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde (Frp) kritiserer sin egen regjerings forslag til ny lov om tros- og livssynssamfunn. De mener den favoriserer muslimske trossamfunn. Selv mener de at muslimene burde få lite eller ingen støtte. De er her på tynn is, både juridisk og politisk.

For det første er det ikke slik at muslimske trossamfunn får mer enn andre. Den foreslåtte ordningen er nesten identisk med den eksisterende, og sikrer likebehandling av alle tros- og livssynssamfunn.

For det andre er en stat som velger å understøtte trossamfunn økonomisk, pålagt å likebehandle. Dette finner sin begrunnelse i menneskerettighetene. I tillegg er det nedfelt i Grunnlovens paragraf 16 at «alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje».

Amundsen og Tybring-Gjedde har rett i én ting: at støtten kommer fra skattebetalerne, hvorav de fleste (85 prosent av befolkningen) er medlem i et tros- eller livssynssamfunn. Støtten regnes ut fra antall medlemmer i et gitt samfunn og kan derfor ikke betegnes som en favorisering av muslimer.

Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Rasisme
  3. Kunst