Islamkritikk skal forsvares – men ikke muslimhat | Nancy Herz

Når muslimske kvinner må bruke mye energi på å rettferdiggjøre seg, tappes de for krefter de kunne brukt på å bekjempe ekstremisme og tvang.

Den 6. mars sto innlegget til Zuhayr Abdi «Vi er de tilslørte muslimske feministene – og vår tid begynner nå» på trykk i Aftenposten. Abdi skriver om hvordan hun som muslimsk kvinne med hijab definerer seg som feminist og krever å eie definisjonsmakten over seg selv og sitt eget liv.

Abdi skriver blant annet: «Det snakkes alltid om muslimske kvinner og jenter, men det er sjeldent noen som snakker med oss eller ser at vi må inkluderes i debatten som omgår oss.»

Mange av reaksjonene som Abdi ble møtt med i etterkant av innlegget, bekreftet nettopp dette. Blant annet forteller en mann henne at hun som muslim er «hjernevasket og inhabil» i diskusjonen om sin egen tro og bruken av hijab. En annen skriver i kommentarfeltet til Aftenposten at den eneste måten hun kan være feminist på, er å ta av seg hijaben, og enda en skriver at han ikke kan ta henne seriøst med hodeplagg.

Dette er noen få kommentarer, og de går ofte igjen når muslimske kvinner (og menn) krever definisjonsmakten over sitt eget liv, sine egne historier og sin egen tro.

Ytringsrommet blir enda trangere

Det disse menneskene i kommentarfeltene ikke forstår, er at nettopp de er med på å gjøre ytringsrommet og handlingsrommet til unge muslimske jenter enda trangere. Det er ikke bare i kommentarfeltene at vi ser en slik retorikk.

I høst presterte statsråd Sylvi Listhaug å si noe så banalt som «I Norge spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt», som om det er fasiten for å være norsk.

• Les også dette innlegget fra Nancy Herz, som førte til en stor debatt og mobiliserte mange andre muslimske jenter og kvinner: Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå

Slik retorikk hjelper ingen, og særlig ikke de jentene som Regjeringen prøver å bistå i sin nylig lanserte handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

Jeg opplevde selv da jeg var muslim å måtte bruke mye energi på å forsvare min tro. Jeg opplever i dag som tidligere muslim at jeg må bruke mye energi på å forklare hvorfor jeg støtter individers valg til å tro eller ikke tro, dekke seg til eller ikke dekke seg til.

«OK-muslimer og ikke-OK muslimer»

Når jeg får støtte fordi jeg kler meg som jeg gjør, snakker som jeg gjør og ikke er muslim, mens andre jenter som sier akkurat det samme som meg blir anklaget for å være ekstremister fordi de er muslimer eller går med hijab, er det en grunn til bekymring.

Ved å sette oss opp mot hverandre og dele oss inn i kategorier som «OK-muslimer som ikke praktiserer/ikke går med hijab/ikke lenger er muslimer» og «ikke-OK muslimer som går med hijab/praktiserer», ødelegger de mer enn de kanskje er i stand til å forstå.

Bruker oss i sine agendaer

Ved å tillegge oss meninger vi ikke har og bruke oss i sine agendaer, gjør de det vanskelig for oss som ikke hater islam og muslimer å kritisere sider ved islam. I stedet må vi bruke mye tid og krefter på å si helt grunnleggende ting, som at vi forsvarer religionsfrihet og retten til å leve et fritt liv, tro på det man vil og kle seg som man vil.

De gjør det vanskelig for dem som er muslimer å rette blikket inn i sitt eget miljø, når de hele tiden må forklare og forsvare seg.

Den saklige islamkritikken er viktig

Det er viktig å kunne kritisere og debattere islam slik man gjør med enhver annen religion. Det er viktig og riktig å kunne se på enhver ideologi eller idé med et kritisk blikk og kunne oppfordre til reform og endring.

Det er viktig å kunne utfordre meninger og meningsbærere enten de er religiøse eller politiske av natur. Ytringsfriheten er avhengig av at vi skal kunne kritisere, utfordre og karikere. Men jeg blir bekymret når jeg ser hvilken form mye av «islamdebatten» har både i sosiale og tradisjonelle medier.

Den saklige islamkritikken er viktig. Men den konstante demoniseringen av muslimer i Norge i dag, særlig den mest synlige gruppen – muslimske jenter med hodeplagg – er ødeleggende både for samfunnsdebatten og for de individene det angår. Dette fører for eksempel til at de saklige og livsviktige debattene rundt hijabtvang, tvangsekteskap og ukultur overdøves av at unge muslimer må forsvare seg og sin tro.

Vi mister viktige aktører

Problematiseringen av islam og muslimer i alle former og nyanser gjør det vanskelig for dem som vil motarbeide ekstremister i muslimske miljøer. Når ingen er innafor, og nyansene er borte, mister vi flere viktige aktører i kampen mot ekstremisme.

Det er sunt å stille spørsmål ved hvorfor enkelte mennesker bruker hijab, om det er kulturelt eller religiøst, og hvorvidt det er av fri vilje eller ikke. Men å demonisere dem som bruker hodeplagg og å benytte enhver anledning til å fortelle dem at de på grunn av hodeplagget ikke er velkomne og at de ikke vet sitt eget beste, og at de er undertrykte, er ikke innafor.
Islamkritikk skal forsvares. Muslimhat kan ikke det.

Farlig demonisering

Når muslimske kvinner må bruke mye energi på å forklare og rettferdiggjøre seg, tappes de for krefter de heller kunne brukt på å kjempe mot ekstremisme og tvang.

• Amina H. Bile: Vestlige feminister svikter muslimer

Denne demoniseringen og fremmedgjøringen er farlig. For det første virker det mot sin hensikt å få unge mennesker fra minoritetsmiljøer til å føle seg enda mer utenfor og annerledes, hvis målet virkelig er å bekjempe ekstremisme og radikalisering.

Fiendtligheten mot og fremmedgjøringen av muslimer skaper flere problemer enn det løser, og vi kan ikke være selektive når det gjelder rettigheter.

Vi trenger de muslimske feministene

For det andre er min rett til å slutte med religionsutøvelse og ikke dekke meg til, like viktig som retten til å utøve religion. Religionsfrihet går begge veier.

I kampen mot hijabtvang, ekstremisme og radikalisering, og faktisk også ukultur i islam, er muslimer de viktigste støttespillerne, og man kan ikke hate og hetse noen man trenger å spille på lag med.

Det samme gjelder alle andre samfunnsproblemer: Muslim eller ikke muslim, religiøse eller ikke religiøs: Vi må spille på lag for å kunne løse de største utfordringene vi har.

Det er ingen som vinner på at vi mistenkeliggjør enkeltindivider på grunn av deres hudfarge, etnisitet, legning eller tro/manglende tro.

Vi er helt avhengige av de tilslørte eller ikke-tilslørte muslimske feministene, og vi må bidra til å heie dem frem, slik at flere tør å bruke stemmen sin i kampen mot patriarkatet.

Synes du dette er et spennende og viktig tema? Les også:

• Laial Janet Ayoub: Jeg hijabiserte datteren min
• Sofia N. Srour: Kjære jente som lever i glasshus: Det er ingen skam å være fri
• Sumaya Jirde Ali: Jeg er en av kvinnene du mener trenger å bli frigjort, og jeg kan ikke la være å føle meg brukt

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.