Græsvik misbrukte sin og TV 2s betydelige mediemakt. PFU bør selv ta initiativ til å behandle saken.

Dersom Pressens Faglige Utvalg får denne saken på sitt bord, må de trolig pløye ny presseetisk mark.

Da terroren rammet Oslo 25. juni, var min kone og jeg i Italia. Å følge med på Facebook og nettaviser var hjerteskjærende. Så meldte VG at politiet tidligere hadde stoppet den siktede sammen med islamisten Arfan Bhatti.

Mange medier fulgte opp denne oppsiktsvekkende opplysningen før TV 2.

Jeg skrev da et mediekritisk innlegg på min egen Facebook-side. Der spurte jeg retorisk om hvorvidt årsaken til at TV 2 ikke opplyste om denne forbindelsen, var at Bhatti og TV 2s nåværende nyhetsredaktør Karianne Solbrække hadde hatt et forhold da Solbrække ennå var kriminalreporter i kanalen.

Forholdet var noe mediene kjente til, og som Solbrække måtte vitne i retten om. Med hederlig unntak av Hegnar Media valgte mediene den gangen å anonymisere henne.

Mitt Facebook-innlegg tente Græsvik sent en lørdag kveld.

Ren trakassering

I det jeg oppfattet som truende meldinger direkte til meg på Messenger, ga Græsvik inntrykk av at TV 2 planla en sak om at jeg angivelig hadde diskriminerende holdninger overfor både homofile og muslimer. Nærmere midnatt denne lørdagen sendte han henvendelser til min arbeidsgiver Finansco. Han forsøkte også å kontakte idrettslaget hvor min 10-årige sønn er håndballspiller, med meg som trener. (Græsvik brukte feil e-postadresse da han forsøkte å sende e-post til Njård, noe jeg har fått bekreftet av TV 2.)

Han avkrevde dem svar om mine påståtte negative holdninger og hatprat, uten at noen av disse holdningene eller hatpratet eksisterte noe annet sted enn i Græsviks hode. Hatefulle ytringer rammes av straffeloven. Græsvik beskyldte meg for kriminalitet og signerte som TV 2-journalist.

Men hverken Finansco eller jeg la oss flate. Græsviks trakassering fikk bred mediedekning. Det samme fikk TV 2s famlende håndtering, både av Græsviks sjikane og av TV-kanalens manglende åpenhet om forholdet en sentral premissleverandør for TV 2s dekning hadde hatt til Bhatti.

Det hører med til historien at Græsvik og TV 2-ledelsen fikk flere dager på å beklage og rette opp inntrykket før saken havnet i mediene. Den muligheten valgte de ikke å benytte seg av.

TV 2s toppsjef Olav T. Sandnes har nå beklaget direkte til meg det jeg ble utsatt for.

TV 2 har også konkludert med at Solbrække ikke skal fatte redaksjonelle avgjørelser i saker som involverer Bhatti.

Hvem kan felles?

Det er bra. Men fortsatt gjenstår at Græsvik misbrukte sin makt og posisjon og gjennom det brøt grunnleggende presseetiske prinsipper. Da skulle det bare være en formsak at oppførselen hans blir felt i Pressens Faglige Utvalg (PFU)?

PFUs vedtekter slår fast at det er redaksjoner som er klagepart i slike saker, ikke enkeltjournalister. Da oppstår spørsmålet: Kan TV 2 felles for brudd som en ansatt har gjort i TV 2s navn, men uten redaktørens viten? Oversatt til min sak: Hefter TV 2 for Græsviks oppførsel også når han misbruker sin stilling og posisjon sent en lørdagskveld?

Presseforbundets generalsekretær Elin Floberghagen som leder PFUs sekretariat, har uttalt at en klage i denne saken «vil være ulik det som vanligvis klages inn». Hun har videre uttalt til Medier24 at PFU vanligvis ikke behandler saker som dreier seg om upublisert materiale. Samtidig har hun understreket at PFU kan behandle forhold knyttet til alle sider av den journalistiske arbeidsprosessen.

I Græsviks tilfelle publiserte TV 2 ingenting basert på hans henvendelser til min arbeidsgiver og meg. Selv om TV 2s videre håndtering også kan være brudd på Vær varsom-plakaten (VVP), er Græsviks oppførsel det groveste overtrampet.

Et soleklart brudd

At Græsvik soleklart har brutt VVPs bestemmelse 2.2, bør det ikke ta PFU mange sekundene å slå fast. Der står det (min utheving):

Redaktøren og den enkelte redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.

Græsvik rev ned sin egen (og TV 2s) integritet og troverdighet. Gjennom sin oppførsel skapte han også interessekonflikter og utløste spekulasjoner om inhabilitet.

Det er også verdt å peke på at bestemmelsen understreker at dette ansvaret ikke bare påhviler redaktøren på vegne av mediet, men at det også gjelder for den enkelte redaksjonelle medarbeider.

Det springende punktet kan vise seg å være i hvilken grad TV 2 må ta ansvar for Græsviks oppførsel i saken.

Initiativretten

Saken mangler så vidt meg bekjent sidestykke i PFUs historie. Aldri før har man behandlet en sak hvor en profilert journalist har brukt sin posisjon og stilling til truende og trakasserende oppførsel. Dersom PFU får denne saken på sitt bord, må de trolig pløye ny presseetisk mark.

I lys av sakens spesielle karakter utfordrer jeg Floberghagen til følgende: PFUs vedtekter gir generalsekretæren i Norsk Presseforbund initiativrett. Det vil si at hun kan «be utvalget behandle saker av prinsipiell interesse» uten at det foreligger en klage. Bruk denne retten!

Saken er så spesiell at PFU bør gjøre viktige grenseoppganger. Det bør skje på presseforbundets initiativ, uten min videre medvirkning.