Nei, klesindustrien er ikke nummer to i klimabelastning
Tulletallene er farlige. De fører fort til følgefeil.
Vi hører stadig oftere at klesindustrien er den nest verste av alle industrier når det gjelder klima, og at den står for 10, 6, 7, 4 eller 2 prosent av verdens CO2-utslipp.
For eksempel hører vi at det trengs opp til 7000 liter vann for å produsere en bomullsskjorte, men det viser seg at dette tallet, og mange lignende, er uten rot i virkeligheten.
Tall og «fakta» strøs rundt. Senest 7. februar gjentar Aftenposten et av disse mye siterte tallene. De kommer fra en rapport som har fått mye kritikk.
NRK-programmet Arena gjenga det høyeste tallet, 10 prosent, forrige uke, selv etter at vi hadde påpekt at det ikke stemmer.
Storstilt jakt på tall
Interessen for klær, klima og miljø vokser raskt. Det er på tide! Dette er en sektor som har løpt fullstendig løpsk.
Det er mulig for industrien å få ned klima- og miljøbelastningen drastisk og likevel nå det som burde være målet: å kle verdens befolkning.
Men i iveren etter å diskutere de mange og store problemene som produksjon og forbruk av klær representerer, er det en storstilt jakt på nettopp TALL.
Alle tall synes å være bedre enn ingen tall, uansett hvor lite sannsynlige, ubegrunnede og upålitelige de er. Tallene strøs ut, gjentas og gjentas, uten at de bygger på primære data.
Ingen synes å ta innover seg det faktum at dette er en global industri med svært lav regulering og en lang og kompleks verdikjede. Den er heller ikke blitt tvunget til eller hatt interesse av å bli kikket i kortene.
Skaper følgefeil
Ingen vet hvor mye som produseres og hvordan. Det finnes ikke en undersøkelse som er gjort slik at ulike sektorer faktisk kan sammenlignes på en forsvarlig måte.
Tallene strøs ut, gjentas og gjentas, uten at de bygger på primære data.
Det finnes heller ikke pålitelige tall, basert på autoriserte utregningsmetoder, på hvilke fiber eller klær som er «best» eller «verst». Dette til tross for stadige påstander om at ull og bomull er «verre» for klima enn polyester.
Er det så farlig, da? Vel, noen av oss har lært at du ikke skal lyve. Men selv uten denne moralske leveregelen er tulletallene farlige, fordi tallene fort fører til følgefeil.
Er den globale tekstilindustrien «nest verst» i dag, kan den jo falle ned til fjerdeplass om ett år. Dermed kan den «forbedre» sitt klimaavtrykk betraktelig – samtidig som belastningen faktisk har økt.
Laget av industrien selv
Norske forbrukere finner snart ikke et eneste plagg i ren bomull i butikken, fordi industrien «forbedrer» sitt miljøfotavtrykk gjennom bruk av fiktive tall om «bærekraftige materialer».
Tallene er listet opp av industrien selv, uten vitenskapelig grunnlag og uten åpenhet rundt utregningsmetodene. Klimaaktivister følger på og sprer falske rykter om at polyester er bedre enn ull og bomull.
Nå er EU i ferd med å lage en merkeordning (Product Environmental Footprint) for å «informere» forbrukere i EU om hva de bør kjøpe. Men det betyr tydeligvis ikke noe at tallene de bygger på, faktisk er gale, eller at de ikke teller det som bør telles: Det som virkelig teller for klima og miljø. For eksempel hvor mye som produseres, og hvor lenge det brukes før det kastes.
Det kan jo fikses senere en gang. Alt er jo bedre enn ingenting, bare man har et tall.
