Generaliseringer og mistolkninger om Tyrkia
Et motsvar til Iver B. Neumanns og Einar Wigens kronikk om «ulvediplomati».
«Ulvediplomati er Erdogans paradegren», mener to forskere i en kronikk i Aftenposten 27. oktober. Iver B. Neumann og Einar Wigen (som jeg kjenner personlig og respekterer) skriver om en krise som involverer ti ambassadører.
Deres konklusjon er at Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan driver et «ulvediplomati» for å skaffe seg popularitet hjemme. Forskerne er vel raske i sine generaliseringer og bruker noen mistolkede saker som støtte for påstandene.
De ti ambassadørene
Først bruker de som «grunn» den siste krisen, nemlig aksjonen mot de ti ambassadørene i Ankara som koordinerte en protest gjennom en felles uttalelse.
Siden jeg har tjenestegjort i hjertet av multinasjonalt diplomati, vet jeg hvor vanskelig det er å få to stater til å si det samme. For ikke å snakke om ti stater samtidig. Så noen burde ha brukt tid og energi på å undersøke denne koordinerte uttalelsen.
Det er ikke en generelt godtatt måte å bedrive diplomati på fra ambassader og diplomater. Denne måten passer for aktivister eller representanter for ikke-statlige organisasjoner, ikke for diplomater. Rollene er blandet her. Det har skadet de internasjonale forbindelsene.
Forfatterne av kronikken er ikke presise når de beskriver det de ti gjorde som at de bare «kritiserte fengslingen av en frikjent filantrop og sivilsamfunnsleder». Disse ordene er valgt med omhu for å fordreie realitetene og få saken til å se annerledes ut i norske øyne.
Det var ikke kritikk, men en truende uttalelse som krevde «umiddelbar løslatelse» av en person som var anklaget i en tyrkisk rett. «Løslatt» er et galt uttrykk, siden han var løslatt i Gezi Park-rettssaken, men ble arrestert på nytt på grunn av anklager relatert til kuppforsøket i 2016. Disse åpenbare utelatelsene, at han i stedet identifiseres som en «filantrop», får leseren til å gå glipp av mye av konteksten i denne historien.
Vi har nok av stoler og er kjent for å ta godt vare på våre gjester
Nederland og Tyskland
Så fortsetter forfatterne med å nevne saker de mener ligner, og som jeg vil la være å kommentere her. Men jeg vil ta for meg saken de nevner som «nok et» bevis på at president Erdogan bedrev «ulvediplomati» i Nederland og Tyskland i 2017.
I 2017 forhindret både Nederland og Tysklands myndigheter tyrkiske politikere fra å møte tyrkiske innbyggere i disse landene (tyrkiske borgere med dobbelt statsborgerskap) som snart skulle avgi stemmer i en folkeavstemning. Denne saken er også mistolket og uriktig gjengitt i artikkelen.
Når Tyrkia gjennom årene har klaget på at demonstrasjoner av PKK-terrororganisasjoner som ble tolerert i europeiske byer, er vi alltid blitt belært om «ytringsfrihet» og «møtefrihet». Men som et direkte brudd på disse prinsippene ble tyrkiske politiske forsamlinger forhindret av politistyrker. Samtidig ble møter med PKK-relaterte grupper ikke bare tillatt, men også støttet.
En tyrkisk minister ble forhindret fra å gå til et tyrkisk konsulat. Det skapte selvsagt oppstandelse i Tyrkia og ble sett som hykleri.
Noen ungdommer gjorde riktignok et dumt «appelsinstunt», men dette er langt fra representativt for den tyrkiske reaksjonen på dette europeiske hykleriet. Den eneste grunnen til at forfatterne valgte å nevne bare denne «anekdoten», er å få Tyrkias reaksjoner til å se verre ut (uten at de underliggende grunnene er undersøkt).
«Stolkrisen»
Dråpen som får begeret til å renne over med denne kronikken, er den nylige «stolkrisen» i Ankara. Den er også presentert nærmest opp ned.
Jeg er enig i setningen: «Dette er strengt regisserte seanser, og det er lite trolig at stolmangelen skyldtes en forglemmelse fra tyrkisk UD.» Men som mange andre, forstår ikke kronikkforfatterne poenget når de sier at «EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen [ble] stående uten stol».
Dette har ikke med tyrkisk side å gjøre. Vi har nok av stoler og er kjent for å ta godt vare på våre gjester. Det har heller ikke noe å gjøre med kjønnet på disse to presidentene, men har alt å gjøre med maktkampen mellom disse to embetene.
Vi tyrkere var ofrene i denne episoden, men vårt syn ble ikke hørt. Det passet bedre å angripe oss, slik kronikken gjør.
Tyrkia handler klokt
Den siste uriktige påstanden i artikkelen er inntrykket som skapes av at tyrkisk UD ikke fulgte opp ordre fra presidenten. Det er fullstendig galt.
Det mitt ministerium klokt gjorde, var bare å gi litt mer tid til dem som sto for denne bakvaskelsen. Dermed fikk de mulighet til å bakke ut og unngå en seriøs krise.
Det er godt kjent at enda en «koordinert» uttalelse fra de ti ambassadene gjorde det mulig å trappe ned intensiteten i siste øyeblikk. Det er merkelig at forskerne ikke nevner dette essensielle aspektet.
Denne slags selvgratulerende og doktorerende holdninger til komplekse hendelser hjelper oss ikke til å forstå den virkelige dynamikken i det som skjer i disse sakene.
Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum
Oppdatert 11. november klokken 10.25: En passasje ble feil i første versjon. Dette avsnittet er endret: «I 2017 forhindret både Nederland og Tysklands myndigheter tyrkiske politikere fra å møte tyrkiske innbyggere i disse landene (tyrkiske borgere med dobbelt statsborgerskap) som snart skulle avgi stemmer i en folkeavstemning. Denne saken er også mistolket og uriktig gjengitt i artikkelen.»
Dette avsnittet er også oppdatert:
«Når Tyrkia gjennom årene har klaget på at demonstrasjoner av PKK-terrororganisasjoner som ble tolerert i europeiske byer, er vi alltid blitt belært om «ytringsfrihet» og «møtefrihet». Men som et direkte brudd på disse prinsippene ble tyrkiske politiske forsamlinger forhindret av politistyrker. Samtidig ble møter med PKK-relaterte grupper ikke bare tillatt, men også støttet.»
