Et bedre rettsvesen for pengene | Fredrik S. Heffermehl
Retten til å prøve igjen og igjen å få bevise sin uskyld i en ny rettssak må ikke begrenses.
Dette fremholdt Øystein Os Simonsen i Aftenposten i en artikkel 3. desember med kravet om rettferdighet som hovedbegrunnelse. I en reportasje i A-magasinet i november hadde flere vært bekymret for at disse sakene koster for mye av tid og penger.
Men, vil jeg spørre, kan det være riktig at det her er penger å spare for staten, vil det virkelig være god økonomi?
Det er uheldig å begå feil, men verre å ikke lære av feilene. Det trengs en holdningsendring, påtalemyndighet og dommere må innse at alle begår feil, og at det er en ærlig sak. En lærende bedriftskultur bør fordømme endeløse og kostbare prestisjekamper og belønne det å søke feil for å bli bedre. Færre uriktige avgjørelser vil bety færre ankesaker, færre krav om gjenopptagelse. I tillegg vil færre lide overlast og folk vil føle større tillit.
Omtrentlig skipperskjønn
Mange tror at nå avdøde Fredrik Fasting Torgersens livslange kamp, mot en dom fra 1958 for drap på en sekstenårig pike, handlet om å få opphevet en personlig urett. Det og, selvsagt, men han selv var opptatt av å hindre at andre fikk samme skjebne. For professor Ståle Eskeland var saken juridisk forskning om feil i bevisvurdering.
Fremragende vitenskapsfolk, med professor Per Brandtzæg i spissen, engasjerte seg fordi de var forferdet over juristenes omtrentlige skipperskjønn om skyld – og over rystende dårlig arbeid av egne fagfeller i retten i 1958.
Leger bruker obduksjon som metode for å lære om diagnoser og behandling.
- Hva om Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker også kunne ha som ansvar å drive systematisk obduksjon av straffesaker?
- Hva om den fikk knyttet til seg en gruppe av spesialister som kunne destillere erfaringene for å se etter gode «skoleeksempler» på typiske feil hos politijurister og dommere?
Dommerpsykologi som eget fag?
En slik rolle for kommisjonen kunne påvirke tankegangen og holdningene i miljøet. Vurdering av skyld krever ofte kjennskap til statistisk metode og sannsynlighetsteori. Vi fikk tidlig faget vitnepsykologi, men hva med å se også dommeren selv som et vitne som iakttar, tolker og husker det som utspiller seg i retten – med egen hjerne som feilkilde?
Daniel Kahnemanns store verk, Tenke, fort og langsomt, har flere eksempler fra dommervurderinger og får meg til å tenke at faget dommerpsykologi kan ha noe for seg.
Det er lett å tro at mange rettsrunder i en sak gir trygghet for at resultatet er skikkelig vurdert og faglig fundert. Men motstanden mot å anse en tidligere dom uriktig stiger med antall kolleger som tidligere har tatt feil.
Ofte gjentas tidligere feil.
I Torgersensaken avdekket professor Eskeland i 2005 en viktig systemfeil; likhetstrekk kan virke påfallende, men er ved en faglig-statistisk vurdering tilfeldige. Uten beviskraft. For å kunne trekke holdbare slutninger må man kjenne til hyppighet i virkeligheten. Det krever trening i statistisk metode å vurdere sannsynligheter riktig, sier Kahnemann og tilføyer: Svært få har slik trening.
Bevis i gjerninger som ikke var begått
Et kjent eksempel er Bugn-saken som handlet om barnehageansatte og seksuelle overgrep. Retten stolte på sakkyndige uttalelser om overgrep ut fra påfallende rødmerker i pikenes underliv og dømte de mest trolige gjerningsmenn. Da man senere undersøkte virkeligheten viste det seg at merkene var helt vanlige, man hadde funnet sikre bevis for skyld i gjerninger som ikke var begått!
Det var slike resonnementer om en grunnleggende svikt i å forstå sannsynligheter, i norske rettssaler og trolig over hele verden, som var et hovedpunkt i Eskelands argumentasjon for gjenopptagelse i 2005.
Men det må ha vært for nytt og for vanskelig. Gjenopptakelseskommisjonen skrev ikke noe om dette hovedargumentet da den i 2006 avslo gjenopptagelse. Forhåpentlig ville kommisjonen, med egen vitenskapelig ekspertise, ha skjønt argumentet.
Prestisjen varer evig
Den hadde plikt til å skjønne det, og vise at den hadde skjønt det, så dens avslag fylte ikke engang lovens krav til begrunnelse – heller ikke i 2010. Da Eskeland døde i 2015 var det fortsatt ikke oppfattet.
I 1958 var vitenskapen avgjørende for at Torgersen ble dømt. Hvorfor la påtalemyndigheten over førti år senere så utrolig mye energi og prestisje ned i å hindre en ny sak?
Min store drøm er at Torgersensaken en dag vil bli gjennomlyst i en uhildet hvitbok av den typen som professor John Henry Mæland i 2007 leverte i Fritz Moen-saken.
Det var begått utrolige feil viste rapporten. Torgersens sak inneholder en minst like rikholdig lærebok i svikt og feil. Hans livslange kamp er en gave til samfunnet – den dag skjellene faller fra øynene.
Les A-Magasinets sak om hvor mange sjanser straffedømte bør få:
