I år får kvinnedagen rød løper | Iselin Shumba

Gjennom tusener av år har kvinnen vært regnet som det annet kjønn. Hvordan ble det slik?

Jeg skulle selvsagt ønske at dagen i dag hadde utspilt sin rolle. Men i år får kvinnedagen rød løper. #Metoo har satt et mulighetsvindu på vidt gap. Menneskeverdet vinker oss velkommen.

Det finnes dem som mener at #metoo har gått for langt. Både kvinner og menn. Til kvinnene, kan det hende dere er ofre for deres egen tids moral, «Det bare er sånn»? Er det vondt å gi slipp på «virkeligheten»: Det er nå en gang slik at mannen jakter og kvinnen jaktes?

Til opplysning, i min verden er det ikke slik. Vi har forflyttet jakten til en banehalvdel hvor begge parter sirkler hverandre inn, gjennom både begjær og emosjonell intelligens. Til mennene, de av dere som fortsatt lurer på om det er ok å gi en klem? Selvsagt. Er du fortsatt i tvil, gir du svært spesielle klemmer.

Bevissthet om makt

#Metoo handler om å være seg bevisst sin egen maktposisjon. Det handler om å forstå at selv om alle rundt deg er særs hyggelige, så er ikke dette synonymt med at de syns du er superkjekk og har en fortryllende personlighet. Kanskje er de simpelthen hyggelige fordi du er sjefen deres? Og hvis denne hyggen gir deg en selvtillit på størrelse med Brasil, mens selvinnsikten lett får plass i Liechtenstein, og du handler deretter, så har du misforstått din maktposisjon.

Enhver form for makt krever en enda større ansvarsbevissthet.

Revolusjon basert på begjær

Er man mer redd for å flørte nå enn før? Dette er i så fall synd, men jeg kan delvis forstå det. #Metoo handler ikke om sex, men om makt. Men, #Metoo avdekker en enorm sårbarhet mellom kjønn og seksualitet. Redselen for misforståelser. For noen er det kanskje en redefinisjon av begjæret?

Jeg siterer Natalie Portman fra talen hennes under Women’s March i Los Angeles, Januar i år, «La oss være ærlige, dette er hva jeg vil, dette er hva jeg trenger, og dette er hvordan du kan hjelpe meg å få det... La oss lage en revolusjon basert på begjær.»

Portman, som med god grunn, (hennes først fanbrev var en voldtektsfantasi, hun var tretten) fortalte om et liv i frykt for å fremstå seksuelt, stiller nå til coveroppslag hvor hun oser av sensuell og seksuell styrke og frihet. Hun krever at hun som kvinne kan være nøyaktig hva hun selv vil være. Og denne viljen til selvdefinisjon, virker og vinner, i kvinner over hele verden.

#stilleforopptak: 590 norske kvinnelige skuespillere tar et oppgjør med ukulturen i norsk TV, film og teater

Da kvinner ble mannens eiendom

For hvordan ble det egentlig slik, at kvinner gjennom tusener av år har vært regnet som det annet kjønn, i så stor grad at det nesten har vært som en biologisk sannhet å regne?

I Mesopotamia, sivilisasjonen vugge, hadde kvinner til å begynne med helt like rettigheter som menn. De kunne eie eiendom, skille seg og studere skrivekunsten. Men etter århundrer med fast dyrking av jorden og oppsamling av velstand, oppsto klassene og stormannsgalskapen.

Særlig ivrig var en mann, han het Sargon, omkring 2300 f.kr. Gjennom hærtog klarte han å erobre verdens første imperium, det Akkadiske riket. Mange døde i slagene, og det var store landområder som skulle befolkes (geografisk dagens Irak, deler av Syrias og Tyrkia), så en konstant reproduksjon var nødvendig.

Og nå kommer det første nedskrevne lovverket. Kvinnenes frihet innskrenkes. De fratas sin seksualitet og sin stemme og blir til en manns eiendom. Hever en kvinne stemmen, skal tennene hennes slås ut med stein, slik står det skrevet. Hun skal være dydig og holde seg til ektemannen som betalte henne fri fra sin far. Blir hun voldtatt, er hun verdiløs feilvare og umulig å gifte bort.

Den første poet vi kjenner navnet på, var kvinne

Men før lovene ble nedskrevet, skrev Sargons egen datter, yppersteprestinne Enheduanna, ned over 40 hymner. Den mest kjente er til fruktbarhetsgudinnen Inanna. I de samme områdene trodde man nemlig et par århundrer tidligere at det guddommelige var en kvinne.

I disse hymnene får vi for aller første gang innblikk i et individs bevissthet om sitt eget indre liv. Hun taler i første og tredje person: «Jeg, Enheduanna, skriver til dere.» Nederst signerer hun hymnene med sitt eget navn. «Jeg, Enheduanna. Jeg var her.»

Med dette regnes Enheduanna som den første navngitte poeten og forfatteren vi har kjennskap til. Medregnet både kvinner og menn. Verdens første forfatter var en kvinne. Jeg lærte ikke dette på skolen. Gjorde du?

Dypt patriarkalske strukturer

Jeg skulle ønske lærerne mine på barne- og ungdomsskolen og foreleserne ved universitetet hadde fortalt meg at jeg bare lærte halvparten av historien. At tankene jeg leste og som jeg bygger mine resonnementer på, så å si alle var nedtegnet av menn, noe som medfører at min egen kreativitet, mine visjoner og drømmer, alle har de en forankring i dypt patriarkalske strukturer.

Misforstå meg rett, jeg elsker menn, patriarkatet derimot bør straks være der det hører hjemme, i historiebøkene.
Og hvor skadelig er patriarkatet for kvinner?

Amartya Sen skrev i sitt klassiske essay fra 1990 i New York Review of Books at «Over 100 millioner kvinner er savnet.»

De skulle etter fødselsratens statistikker ha vært her på kloden, men er gjennom vanskjøtsel, nedprioritering og i kraft av å ikke være menn, ikke i live.

I ‘Inannas herlighet’, hymne til fruktbarhetsgudinnen, skriver Enheduanna:

Å åpne veier og stier, å ryste jorda og gjøre den jevn, er ditt Inanna.

Å gjøre en mann til en kvinne og en kvinne til en mann er ditt, Inanna

Jeg, Enheduanna. Jeg var her

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.