Debatt

Kort sagt, fredag 18. januar

  • Debattredaksjonen

Tungtvannsoperasjonens betydning, nytteverdien av personlige historier og politiets varsling av jøder under krigen. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Tungtvannsoperasjonens betydning

I en kronikk 4. januar tar Hans Christian Børresen utgangspunkt i et innlegg der jeg skrev at de allierte trodde at Nazi-Tyskland satte mye inn på å utvikle en atombombe. At det i ettertid er påvist at Hitler ikke var spesielt opptatt av dette, blir på siden av poenget.

Den danske vitenskapsmann Niels Bohr møtte lederen for det tyske atomforskningsprogrammet, Werner Heisenberg, i København høsten 1941, og han formidlet etterpå til de allierte at Nazi-Tyskland prioriterte et forskningsprogram som kunne lede til utvikling av en atombombe. Etterretningsvirksomhet er som å søke biter i et puslespill, og Bohrs uttalelse var viktig.

At Hitlers toppfolk i Norge, rikskommissær Terboven og general von Falkenhorst, inspiserte ødeleggelsene dagen etter sabotasjeaksjonen og iverksatte omfattende sikringstiltak, sier sitt om tyskernes oppfatning om tungtvannets betydning.

Børresens kunnskaper og synspunkter ligger utenfor rammen av etterretningsbildet de allierte hadde på tidspunktet beslutningen ble tatt om å stoppe tilførselen av tungtvann til det tyske atomforskningsprogrammet. Og det svekker selvsagt ikke den bragden de norske sabotører sto for i februar 1943.

Oddmund H. Hammerstad, Oslo


Personlige historier har stor nytteverdi

Spaltist Anki Gerhardsen argumenterer i Medierevisjonen for at personlige historier er et hinder for nyanserte diskusjoner og fremstillingen av komplekse sammenhenger. Det er jeg ikke enig i.

Personlige beretninger om sensitive og tabubelagte tema er blitt brukt i økende grad ved kulturhistoriske museer de siste 10–15 årene. Om håndtert riktig, er fordelene mange. Opplevelser og følelser av mennesker som sjelden blir hørt, blir formidlet til et bredt publikum. Informanter forteller om at dette fører til at skamfølelse minsker og selvtillit øker. I tillegg er nytteverdien for samfunnet stor. Ved å gjenkjenne følelser, forstår og lærer man på et dypere plan enn om man kun blir servert ren fakta.

Personlige historier komplementerer og nyanserer et ofte ensartet bilde man finner i historiebøker eller statistikker. Det kreves riktignok et mangfold av ulike stemmer for å frem kompleksiteten, og blir for sterke følelser i mottageren utløst, er læring umulig. I alle tilfeller trengs en referanseramme med bredt faktagrunnlag for at publikum kan ta egne, informerte valg ut fra helheten.

Kathrin Pabst, PhD, Vest-Agder-museet



«Myten om politivarslingen»

I boken Hva visste Hjemmefronten skriver Marte Michelet om politiets beretninger om varsling av jødearrestasjonene. Hun sår tvil om utsagn fra både aktører og historikere, hennes fortelling konkluderer med at tre tyskere har en stor del av æren for at såpass mange kom seg unna og at det var ene og alene Geldmacher (tysk forretningsmann) som sørget for at varslingen kom i gang lørdag 24. oktober 1942. Jeg tillater meg å korrigere hennes fremstilling med noen vesentlige momenter.

Lørdag ettermiddag 24. oktober varslet illegalt politi på Møllergata 19 at jødiske menn ville bli arrestert påfølgende mandag kl. 5.30. Harry Koritzinsky (tidligere sekretær i Det Mosaiske Trossamfunn) uttalte i 1945 at «denne varslingen hadde reddet de fleste av de mannlige jøder som ble reddet». Dette fremgår av en innberetning til Rikspolitisjef Sven Arntsen i juni 1945 forfattet av min far Olav Omang som da var politifullmektig og tilknyttet den illegale politiledelse som arbeidet i samråd med Milorg.

Varslingen kom i gang da prisinspektør Stockfleth Andersen oppsøkte min far på grunn av rykter om aksjoner mot jødene. Min far, med hjelp av politifullmektig Eilert Arff, lovet å varsle straks ved tegn på aksjoner. Lørdag 24. oktober ble en liste slått opp i kriminalavdelingen med betjenter som var beordret og skulle møte hos statspolitiet mandag kl. 5.30. Det ble opplyst at jøder skulle arresteres. Samme ettermiddag ble Stockfleth Andersen kontaktet og varselet sendt videre.

Varslingsapparatet fungerte på et avgjørende tidspunkt, direkte, effektivt og umerkelig. Varslingen 24. oktober avverget ikke katastrofen, men forhindret at den ble total. Jeg mener okkupasjonshistorien underkommuniserer den illegale rollen som flere politifolk faktisk spilte. Michelet fordreier historien.

Sigmund Omang, Oslo

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Andre verdenskrig
  3. Nazisme
  4. Samfunnsdebatt
  5. Holocaust
  6. Milorg