Debatt

1971: Min første jul i Norge | Aslam Ahsan

  • Aslam Ahsan
    Lokalpolitiker, Lørenskog

Aslam Ahsan (Ap) var den første innvandrerpolitiker i Norge, engasjert i en rekke samfunnsspørsmål og har i mange år arrangert jul på kulturhuset i Lørenskog for enslige og eldre. Her skriver han om hvor lett det er å manøvrere en smule feil mellom fremmede skikker. Stian Lysberg Solum / NTB Scanpix

Jeg sendte kondolansekort til alle mine venner.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Med store forventninger satt vi i bussen. Dekkene skrek i kontakt med den isete veien fra Skedsmo til Oslo. Sammen med en annen mann fra Pakistan hadde vi tenkt å oppleve norsk jul i hovedstaden. I dag var selve julaften – årets første festkveld i mitt nye hjemland.

Forlatt og stengt

Vi vandret oppover mot Karl Johan med de overveldende lysdekorasjonene. Mens vi gikk, ble det færre og færre mennesker. De simpelthen forsvant. Det kom heller ikke flere av de blå stålvognene i Karl Johan. Byen hadde gått i dvale.

Sist jeg var i byen var det trengsel i butikkene, på gatene og overalt. Nå var alt forlatt og stengt. Vi to fra Pakistan ble etter hvert de eneste som feiret jul i den tomme hovedstadsgaten. Fest hjemme i Pakistan var ensbetydende med et sydende folkeliv, med trommer og musikk på gatene. Men Oslo var i unntakstilstand under den store høytidsfesten.

En enslig fyllik

Etter hvert tenke vi at her er det noe galt. Vi hastet tilbake til busstasjonen på Ankertorget for å ta bussen hjem. Her var ingen buss, bare en enslig fyllik som ønsket oss og god jul.

Han fortalte oss at siste bussen var gått og viftet med sin halvfulle ølflaske. Han var åpenbart lykkelig over at to levende sjeler dukket opp på den tomme bussholdeplassen. Han forsikret igjen og igjen «we are friends, I love you and happy Christmas!»

  • Les også - og se den norske videoen:
Les også

Julehilsen «skrevet» med traktor går nå verden rundt

Kondolansekortene som julekort

Da adventstiden tok til, trakk jeg til meg alt jeg kunne av kunnskap om julen. Jeg fikk vite at man sendte julekort til hverandre og utvekslet gaver. Med kjærlighet og i respekt for mine norske venner, plukket jeg de vakreste og dyreste kortene i landhandelen jeg fant. De var dekorert med naturtro blomster. I rimelig god tid før jul postla jeg høytidelig et kort til hver av arbeidskameratene og andre venner.

Første arbeidsdag etter julen satt vi i spiserommet på våre faste plasser med matpakkene. De andre pratet og lo. Jeg satt stille og så gjennom vinduet på en uendelig blå himmel med enkelte grå, flytende skyer.

– Sender dere julehilsninger til venner og bekjente i Pakistan? spurte en av arbeidskollegene.

– Ja, svarte jeg.

– Hva skriver dere da?

– Vi skriver forskjellige ting, svarte jeg likegyldig.

Alle lo.

Han så meg dypt i øynene med et hjertelig varmt smil og spurte:

– Sender dere kondolansebrev for å sørge over de døde til venner og bekjente som julehilsen.

– Kondolansebrev, hva er det for noe, spurte jeg.

Han brettet ut julekortet jeg hadde sendt ham.

– Se her! Dette er et kondolansekort. Du har sendt et vakkert kondolansekort til hver av oss!

– Jeg vet ikke hva som er forskjellen på disse kortene. Jeg sendte de fineste kort jeg fant, med de vakreste blomsterdekorasjoner, akkurat som vi gjør i anledning våre høytidsdager i Pakistan, svarte jeg.

Han leste den lille, trykte teksten: «Min dypeste medfølelse i denne tunge tid ....»

Les mer om

  1. Jul
  2. Debatt

Relevante artikler

  1. NORGE

    For meg utkonkurrerer julekortene Facebook

  2. SID

    «Til far m/ familie»: Er pappa viktigere enn mamma når man sender julekort?

  3. NORGE

    Det startet med én baby i nisselue. Nå er julekortsamlingen til familien blitt helt spesiell.

  4. DEBATT

    Vi skylder hverdagsheltene en takk

  5. DEBATT

    Kort sagt, mandag 30. september

  6. KRONIKK

    Ja, Oslo har alt. Alt en kropp og sjel kan begjære.