Kort sagt, fredag 5. januar

Her finner du dagens kortinnlegg.

Den farlige lojaliteten

Leif Sande i Arbeiderpartiet sier om Hadia Tajik at «nok en gang var hun illojal».

Det er mange som tror at lojalitet er en verdi. Det er feil. Blind lojalitet til personer, bedrifter og organisasjoner er farlig. Vi kan være lojale mot en venn eller en organisasjon fordi de står for verdier vi kan identifisere oss med. Men så snart vi føler at våre venner eller vår organisasjon bryter med disse verdiene, forplikter vi oss både overfor oss selv, våre venner og bedriften vi er ansatt i eller organisasjonen vi er medlem av, til å si ifra. Hvis vi nøler med dette, får vi utslag som det vi ser både i Norges idrettsforbund og Arbeiderpartiet.

Dessverre har jeg erfart at de fleste av oss er feige og tør ikke engang å støtte en varsler som står på mot ledelsen, selv om vi vet at han har rett.

Erik Ranheim, Kolbotn

Giske viser at metoo har en kostnad

Når seksuell trakassering er så utbredt, og jeg er midt i målgruppen, hvorfor har jeg aldri opplevd dette? Metoo-kampanjen (i Norge) gjør meg forvirret fordi den tegner et annet bilde av virkeligheten enn den jeg trodde jeg kjente. Jeg påstår at omfanget av seksuell trakassering er sterkt overdrevet slik det nå fremstilles.

En så omfattende kampanje som metoo gir mange et ønske om å være «med»: Folk ønsker å være enige med hverandre om at seksuell trakassering er et stort samfunnsproblem, og man vil unngå å virke uempatisk. Og alle som blir spurt, vil ønske å signere et opprop som krever iverksettelse av rutiner for varsling om seksuell trakassering. Brukes antallet som signerer slike bransjeopprop som en indikator på et ønske om nye varslingsrutiner, eller som en indikator på omfanget av seksuell trakassering? I sum tror jeg at metoo gir oss et bilde av at det er vanskeligere å være kvinne i Norge i 2017 enn det i virkeligheten er.

I seg selv er ikke overdrivelse et problem hvis det i hovedsak fører gode ting med seg. Og noe godt anerkjenner jeg at metoo fører til. Men behandlingen Trond Giske har fått i mediene, gjør meg bekymret. Jeg frykter at vi ikke tar innover oss de personlige kostnadene ved å bli uthengt.
Vanligvis klapper vi oss selv på skulderen over prinsipper som «skyldig inntil det motsatte er bevist». Dersom blodtørsten (og hangen til moralisme) i oss våkner, så skal vi vite at det er verdt det. Med dette sier jeg ikke at Giske bør forbli nestleder i Arbeiderpartiet, jeg sier bare at det skal være opp til rett instans å avgjøre dette. Giske og metoo viser at vi bør bli enige med oss selv om hvorvidt det er greit å sjekke (nedover) på arbeidsplassen. Ikke et enkelt spørsmål, men la oss ta det med innestemme.

Kaja Voss, Oslo

Tyskernes forfølgelse av Jan Baalsrud

Jeg synes det var interessant å lese kronikken til Ragnar Kvam jr. i Aftenposten 3. desember. Det henger sammen med en litt spesiell opplevelse jeg hadde sommeren 1959 under militærtjeneste, stasjonert på Bardufoss.
Vi var to venner som hadde tenkt oss på en fisketur i fjellene innenfor Skibotn. Vi tok opp Skibottsdalen, passerte grensen til Finland og tok oss videre innover før vi igjen passerte norskegrensen og ned til et vann som het Gallajävri. Her holdt en sameleir til og vi kom i prat med en familie der vi ble buden på tørket reinskjøtt.

Samtalen kom inn på Jan Baalsruds flukt. Boken Ni liv og filmen var fortsatt i friskt minne. Så fortalte han at det var han og hans bror som var bedt om å hente Jan ut fra snøhulen og frakte ham over grensen til Sverige. Det var mye dårlig vær og de hadde også problem med kjørerein. Transporten over grensen og inn i Sverige var helt udramatisk: «Det var ikke ingen tyskere der.» Samen vi pratet med, jeg mener å huske at han het Per Thomas Bål, viste oss boken han hadde fått med dedikasjon fra Jan Bålsrud.
Så jeg henger meg på at innholdet i boken/filmene kanskje ikke henger helt i hop med det som skjedde. Jeg ser for øvrig frem til å se filmen.

Terje E. Asdøl

Etterlyst: Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse

Sommeren 2016 ba Stortinget regjeringen legge frem en helhetlig, tverrsektoriell strategi for barn og unges psykiske helse. Strategien skulle omfatte individ og samfunn, inneholde både helsefremmende, sykdomsforebyggende og kurative initiativ og følges opp med en økonomisk forpliktende opptrappingsplan.
Da helseministeren la frem strategien før valget i 2017, lovet han å følge opp med en opptrappingsplan i 2018. Anslagsvis vil det koste mellom tre og fire milliarder
kroner. I forslaget til statsbudsjett finnes likevel ikke fnugg av opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse.
Olaug Bollestad (KrF) og Kjetil Kjenseth (V) var de fremste pådriverne bak Stortingets Stortingets vedtak. I forhandlingene om en plass i regjeringen, har Venstre en unik anledning til få dette inn i en ny regjeringsplattform, mens KrF har et særlig ansvar for å skaffe flertall i Stortinget. Barnas psykiske helse er det viktigste grunnlaget både for en god barndom og for god psykisk helse som voksne. God psykisk helse i befolkningen er landets viktigste ressurs. Uten gode evner til å regulere våre følelser,
tenke fornuftig, styre vår adferd og mestre sosiale utfordringer er landets øvrige ressurser lite verdt.

Arne Holte, professor emeritus i helsepsykologi, UiO. Tidligere assisterende direktør i Folkehelseinstituttet

NAV har mange kanaler for veiledning

Anna-Sofie Ekendahl-Dreyer i Caritas Norge skriver om digitalisering av NAVs tjenester i Aftenposten 2. januar 2018. Digitalisering er nødvendig for at NAV skal levere bedre tjenester til stadig flere brukere.
Når NAV fra våren 2017 i større grad henviser brukere til andre løsninger enn personlig oppmøte i NAV-kontoret, er det for å prioritere våre ressurser bedre. For de aller fleste er nav.no den raskeste og sikreste veien til god hjelp. Ved å få de som kan det til å kontakte NAV digitalt eller på telefon, frigjør vi ressurser til å jobbe med dem som trenger oss aller mest.

Selv om flertallet av våre brukere klarer seg med selvbetjeningsløsninger, telefon og chat, skal alle som trenger det få hjelp og veiledning av oss. Enkelte brukere kan ha behov for ekstra bistand fra NAV-kontoret, som for eksempel brukere med svake norskferdigheter. Vi kan tilby telefontolk når brukere har behov for det, og de som trenger hjelp til å bruke nav.no skal få det.
Innlegget fra Caritas Norge, viser at vi ikke i alle tilfeller har vært gode nok til å avdekke hvem som har behov for ekstra bistand fra oss. Dette jobber vi kontinuerlig med å bli bedre på. Vi vil invitere Caritas til et møte for å høre mer om deres erfaringer og råd til oss.

Hege Farnes Hildrum, fylkesdirektør i NAV Oslo