På finurlig vis virker det som Karpe Diem-teksten har forutsett den kritikken vi nå er vitne til | Thorstein Norheim

  • Thorstein Norheim
6cca7cce-2cdf-c6c5-4655-c591a2425c66.jpg

Vi inviterte en litteraturforsker til å gå Karpe Diem-teksten i sømmene. Her er det han fant!

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Av og til vekker litteratur sterke følelser og ubehag. Av og til skaper den debatt. Av og til er det poesi.

Reaksjonene på en av den kjente norske rapgruppen Karpe Diems siste tekster, «Attitudeproblem», har vært sterke.

Mange mener den er uttrykk for jødehets. Det er lett å forstå hvorfor.

Teksten gjør åpenbart bruk av ordet «jøde» som et skjellsord. Ordet er stilt sammen men en rekke andre ord og uttrykk som virker både nedsettende og diskriminerende.

På denne måten bringes ulike motivkretser som politikk, religion, kjønn og legning – sammen: «Shamener, det er’ke kjønn jeg mener / Det er’ke tispe eller pød jeg mener / Eller bikkje eller bøg eller skjøge jeg mener / Eller fitte eller jøde eller kødd jeg mener / Shamener, en vits er en vits, Ariel Sharon / Og dette er bars, bars, bars, ikke en saklig sjargong».

Neppe tekstlig grunnlag for kritikk

Men vent nå litt. Er det dermed sagt at teksten som helhet er uttrykk for jødehets? Det er neppe tekstlig grunnlag for en slik kritikk.

For det er jo ikke jødene som er problemet, men maktmennesker og enkeltstående politikere som Ariel Sharon.

Det er han og den norske statsministeren som utleveres i denne teksten. Dette skjer gjennom en provokativ sammenligning der de ulike skjellsordene er brukt for vise at de ikke er tilstrekkelige for å kunne beskrive den vitsen Sharon er, ifølge Magdi.

Maktmennesker og enkeltstående politikere som Ariel Sharon er problemet i teksten

Litterære tekster som sangpoesi er sjelden entydige. Mange mener at en særlig egenskap ved poesien er at ordene ikke bare viser til en bestemt referanse, men også til seg selv som ord. Et godt eksempel er de siterte versene. Påfallende her er jo nettopp ordsammenstillingene og de mange sideordnende konstruksjonene ved hjelp av ordet «eller».

Gjennom blant annet ordrepetisjoner og klanglige egenskaper ved de ulike ordene, oppstår en egen rytme som er så nødvendig for rapmusikkens karakteristiske beat.

Teksten er med andre ord ladet med en merbetydning.

Teksten stiller krav til leseren

Også eksplisitt trekker teksten i en retning som virker lite forenlig med beskyldningen om jødehets. For sangen handler ikke om det, og heller ikke utelukkende om politikerkritikk.

Den handler nemlig også om fortolkning – om problemet med å fortolke og forstå forhold rundt oss.

Teksten demonstrerer dette til fulle: «Shamener», spør Magdi stadig. Problemet viser seg også ellers.

Setningskonstruksjonen «Det er’ke … jeg mener» slår fast en gang for alle at det ikke er jøder (eller homofile for den saks skyld) som utleveres. Om fortolkning er avgjørende i teksten, er den det også for forståelsen av teksten.

Teksten forutsetter nemlig en lesekompetanse: «Du skjønner metafor uten Magdi/ Du skjønner metafor uten M i».

Teksten stiller altså krav til leseren. Hun må være i stand til å forstå metaforen og lese i overført betydning. Og hun må kjenne sjangeren: «Men rap er kanskje ord uten hemning.»

Angår problemet også oss lesere?

Også tittelen indikerer at det dreier seg om fortolkningsproblematikk. Hvem er egentlig rammet av et attitudeproblem? Åpenbart politikere – som statsministeren og Sharon. Men også Magdi selv.

Riktignok slås det i begynnelsen fast at problemet ikke gjelder ham: «Jeg har’kke et attitudeproblem». Men er det grunnlag i teksten for å stole på ham? Ikke uten videre; selvfremstillingen gir inntrykk av en lattervekkende klovn.

Også dette trekker i en annen retning enn jødehets.

Til slutt er det da også nettopp Magdi problemet gjelder: «Pang, pang, pang, pang, pang, pang, pang /Jeg er ferdig, (kommentarfeltet går bananas) […] / attitudeproblem attitudeproblem».

På finurlig vis virker det som teksten her har forutsett den kritikken vi nå er vitne til. I så fall er det kanskje et signal om at problemet også angår oss lesere?

Prøver teksten å fortelle oss at ting rundt oss er så komplisert at vi må stoppe opp og forsøke å fortolke og forstå det som skjer?

Er det dét teksten prøver å fortelle, at ting rundt oss er så komplisert at vi må stoppe opp og forsøke å fortolke og forstå det som skjer? Og at den – tross bruken av sterke og provoserende virkemidler – fremstiller dette som en verdi?

Ja, at det nettopp må sterk lut til for at vi skal se den?

  • Les Karpe Diem-teksten her og bedøm selv.

Mer i debatten?

Her er innlegget som startet debatten:

Kommentator Cecilie Asker:

Les også

Karpe Diem burde ikke bli overrasket av reaksjonene

Jødiske Talia Sofie Gran (20):

, skriver Isra Zariat

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger påFacebookog Twitter.