Debatt

Markens grøde. Fortsatt en advarsel til vår tid? | Ronald Nystad-Rusaanes

  • Ronald Nystad-Rusaanes
    Styreleder i Det vilde Ord

Knut Hamsun var kjent for sine nazisympatier. Her blir han høytidelig mottatt på Fornebu etter sitt besøk i Tyskland i 1943. Foto: Aage Kihle / NTB scanpix

Det finnes ingen grunner til å forskjønne det rasistiske budskapet i Hamsuns nobelroman. Men å henvise til straffelov og sensur har aldri kommet kunsten til gode.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I sitt arbeid med den hundre år gamle nobelprisroman Markens grøde skrev Knut Hamsun til sin forlegger at boken skulle være "et Varsku til mit Slægtledd". Advarselen til sin samtid har i høst vært utgangspunkt for litteraturfestivalen Det Vilde Ord og Hamsunsenterets markering av Markens grøde.

Professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo, Ståle Dingstad, har også deltatt. Ved en markering på Arran, Lulesamisk senter, Drag i Tysfjord 6. oktober, uttalte Dingstad til avisen NordSalten: «Hvordan forholde seg til alle de hatefulle ytringene i romanen, som i dag kanskje ville kunne rammes av straffeloven? Sensur kanskje?»

Torsdag 30. november fulgte Dingstad opp i Aftenposten med kronikken «I år fyller Markens grøde 150 år. Det er det ingen grunn til å feire».

Dingstad fremstiller Markens grøde som et bidrag til fornyet nasjonalisme, som «samene og våre nasjonale minoriteter har betalt».

Straffelov, sensur og fornyet nasjonalisme. Med et slikt bakteppe har Hamsuns jordbruksepos vist seg slitesterkt. Kanskje fordi de historiske omstendighetene romanen ble skrevet under fortsatt kan gi mening til nye generasjoner av lesere?

Forfatteren Knut Hamsun Foto: NTB / ftpnfs

For som historisk markør kan det være lærerikt å lese Markens grøde som et tidsbilde. I en tid med mangel på alt fant Svenska Akademien Markens grøde så inspirerende at Hamsun ble den første til å få nobelprisen i litteratur for ett enkeltverk.

Les også

Hamsun ga oppskriften på det enkle liv

Nazistenes propagandaminister Joseph Goebbels, mannen som Hamsun forærte sin nobelprismedalje, leste også Markens grøde som en oppbyggelig bok. Segen der Erde ble en del av de tyske soldatenes stridsrasjon på østfronten. Da Hamsuns kone Marie reiste på turné i Tyskland under krigen, var det utelukkende Markens grøde hun leste fra. Bokens romantiske innhold om et jordbruk som produserer sunne verdier, var som skapt for nazistenes eget landbruksprogram «Blut und Boden.»

Denne troen på hvordan blod og jord henger sammen, kan i dag betraktes som bygdas egen fascisme. I den nordlandske periferi kunne den germanske rase bokstavelig talt dyrke sin egen overlegenhet. Hamsuns eget talerør, lensmannen, som i likhet med forfatteren er født i Lom i Gudbrandsdalen, doserer det slik i en samtale med en av sønnene til Isak: «Hvor mange nybygg er det i almenningen nu? – Ti. – Ti nybygg? (…) Det skal være 32 tusen slike karer i landet som din far!»

Les også

Hamsun ga Nobel-medaljen til Hitlers propagandaminister

Innenfor slike litterære vyer ble samene i Markens grøde et fremmedelement. Knut Hamsun var definitivt en klokere forfatter enn polemiker, noe debattene som raste vis-à-vis nobelprisverket viser.

Når det gjelder samene, kan det likevel være motsatt. I en anmeldelse av den første boken skrevet av en same, Johan Turis En bok om lappernes liv fra 1910 lovpriser Hamsun utgivelsen ut fra en så dyp respekt at han skriver Turis ord om de skjønne samiske boplasser inn i sitt siste verk På gjengrodde stier. Videre i sin anmeldelse av Turi mener Hamsun å ha funnet svaret på svenske flyttsamers mangehundreårige tradisjon med å bruke Nord-Norges kystlandskap som sommerbeite. Betal ut Sverige, få grensetvisten løst en gang for alle: «Kom det an på summens størrelse? En million.»

Les også

Hamsuns nekrolog i Aftenposten etter at Hitler begikk selvmord

Det er fra en slik synsvinkel vi kan lese den rasistiske hets mot samene i Markens grøde som ingen anmeldere i hverken ut- eller innland da reagerte på. Og gjennom nasjonale programmer som Ny Jord ble det i mellomkrigstiden lagt til rette for de «32 tusen karer i landet» som lensmann Geissler i Markens grøde hadde ønsket. I Nordland ble det reist 1800 nye bruk, og samenes territorium ble enda mer utsatt – som det med rovdyr og usikrede jernbanespor fortsatt er det.

Det finnes ingen grunner til å forskjønne det rasistiske budskapet i Hamsuns nobelroman. Men, å henvise til straffelov og sensur har aldri kommet kunsten til gode. Det gir assosiasjoner til systemer som argumenterer for historiske kortslutninger. Markens grøde er en fortelling som på godt og ondt også er en del av nasjonen Norge sin fortelling. Markens grøde er fortsatt «et varsku» til vår tid.

Interessert i å lese flere artikler om Knut Hamsun? Her er noen forslag:

Les også

  1. Knut Hamsun: En families mørke arv

  2. Enkelte personlige data burde være evig taushetsbelagte | Per Sunde

  3. Ekspert om hemmelige Hamsun-dokumenter: – Veldig spennende

Les mer om

  1. Litteratur
  2. Knut Hamsun
  3. Samer