Debatt

Det handler ikke om nasjonalitet, men om kunnskap

  • Cecilie Hellestveit
    Samfunnsviter og jurist
Internasjonaliseringen av forskning er gått for langt, mener Cecilie Hellestveit.

Jeg er ikke imot utenlandske forskere i Norge. Like lite som jeg er for at vi bare skal ha utenlandske forskere i Norge.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvilken rolle skal norsk akademia ha i det norske samfunnet? Jeg har dristet meg til å peke på at den tiltagende internasjonaliseringen av akademia i Norge er et utviklingstrekk som over tid kan påvirke universitetenes relevans for det norske samfunnet på noen områder.

Mange universitetsansatte med utenlandsk bakgrunn har reagert på at jeg har stilt spørsmål ved nytteverdien av den omfattende graden av internasjonalisering innenfor enkelte fagfelt.

Som Fanden leser Bibelen

Jeg er blitt avkrevd beklagelse av noen, bevis av andre. En rektor har forsøkt å gi meg munnkurv, en professor har tatt meg ut av undervisningen og en annen har gitt meg beskjed om at jeg aldri vil bli tatt opp i den professorale stand. I en kronikk i Aftenposten lørdag 16. oktober blir jeg anklaget for å være nasjonalist av den farlige sorten, etter at professor Katja Franko ved Universitetet i Oslo har lest meg som Fanden leser Bibelen. Der jeg skriver «tarv», påstår professoren at jeg skriver «arv». Der jeg skriver «noen av», påstår professoren at jeg skriver «alle».

Jeg skal ikke hefte Aftenpostens lesere med professorer som ikke tar seg bryet med å lese tekster grundig nok til å forstå dem før de kaster seg over forfatteren med personangrep. Imidlertid vil jeg gjerne benytte anledningen til å klargjøre for Aftenpostens lesere hvilke bekymringer jeg har, om de skulle ha kommet i skade for å feil-lese meg på samme måten som enkelte akademikere har gjort de siste par ukene.

Går for langt

Jeg er ikke imot utenlandske forskere i Norge. Like lite som jeg er for at vi bare skal ha utenlandske forskere i Norge.

Når ingen doktorander på krypteringsstudiet i Norge er norske statsborgere, og Norge sliter med å finne kvalifisert personell som kan sikkerhetsklareres til avanserte krypteringsoppgaver for de hemmelige tjenestene, har internasjonaliseringen gått for langt på dette fagfeltet, er mitt poeng.

Norske skattebetalere kan ikke besørge «høy internasjonal kvalitet» i utdannelse og forskning dersom det er russiske og iranske kryptografer som skal læres opp i våre metoder, men ikke de som skal passe på våre egne systemer. Dette har fint lite med høyrepopulisme å gjøre.

Et annet eksempel er historisk-filosofisk fakultet ved Universitetet i Oslo, hvor 70 prosent av de som er rekruttert til midlertidige vitenskapelige stillinger de siste par årene, er ikke-norske statsborgere. Over tid vil denne rekrutteringen forplante seg opp i faste stillinger.

Påvirker akademias rolle

Min bekymring er at dersom utenlandske forskere uten kjennskap til norsk språk og kultur eller den norske samfunnsmodellen blir dominerende og styrende for (enkelte deler av) norsk akademia, vil dette over tid påvirke kunnskapspyramiden og i neste omgang hvilken relevans og rolle akademia har i det norske samfunnet.

Norge er provinsielt – på godt og på vondt. Det ligger i vår geografi, vår historie og vår kultur. Vår provinsielle karakter har vi klart å utnytte på en utmerket måte, til beste for hele samfunnet her nord, på et vis som knapt har sitt like i tid eller rom i verden.

Men fordi vi er provinsielle og små, har universitetene en litt annen funksjon i og for det norske samfunnet enn for eksempel i Tyskland, Japan, USA, Bulgaria eller Frankrike. Universitetene i Norge ble i sin tid opprettet for å utdanne våre egne embetsfolk, og Norge kan fortsatt i dag smykke seg med et embetsverk i verdensklasse.

Hos oss er universitetene en sentral produsent og forvalter av kunnskap om Norge og kunnskap som er relevant for det norske samfunnet, her hjemme, men også ute i verden. Vår egen (rimelig sære, men unike) samfunnsmodell krever vedlikehold og konstant modernisering. Her bør universitetene våre fortsatt spille en nøkkelrolle. Dersom enkelte fagfelt etter hvert domineres og styres av forskere fra utlandet med liten kunnskap om Norge, frykter jeg at denne rollen til akademia i Norge vil forringes.

Balanse

Spørsmålet er altså ikke om vi skal ha utenlandske forskere. Det skal vi naturligvis. Spørsmålet er hvilken balanse vi bør søke for best å ivareta, beskytte og videreutvikle vår ganske unike norske samfunnsmodell.

Svaret varierer betydelig mellom ulike fagfelt. Dette er ikke et innvandringspolitisk spørsmål. Det handler ikke om rase eller religion, eller nasjonalitet, men om kunnskap. Det handler om effekten av (mangel på) slik kunnskap for den norske samfunnsmodellen over tid.

Professorer ved norske universiteter som er utlendinger (eller som er av utenlandsk opphav men som er eller er i ferd med å integreres i Norge og derfor befinner seg i en annen kategori) må tåle at temaet blir diskutert, selv om det skulle berøre dem som gruppe.

Les også

  1. Forsker Cecilie Hellestveit mener tiden er overmoden for debatt om utenlandske akademikere

  2. Aftenposten mener: Hodeløs stempling av Hellestveit

  3. Rektor Curt Rice: Beklager, Cecilie Hellestveit

  4. Kronikk: Et skoleeksempel på nasjonalisme

Les mer om

  1. Akademia
  2. Forskning