Debatt

Hvis ikke Norge går i bresjen for en grønn omstilling, hvem da?

  • Paul Hagen Beaumont
    Seniorforsker, Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi)
  • Cedric de Coning
    Forsker I, Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi)
  • Elisabeth Rosvold
    Seniorforsker, Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi)
Å avslutte norsk oljeleting vil ikke bare være det beste for miljøet. Det vil også sette en stopper for den kognitive dissonansen mellom Norges uttalte mål og praksis, skriver innleggsforfatterne. Illustrasjonsfoto.

Jo fortere Norge setter i gang med en ansvarlig, men hurtig avslutning på oljeeventyret, jo større vil de politiske, diplomatiske og kommersielle gevinstene være.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Et av de viktigste spørsmålene i forhandlingene om en ny rødgrønn regjering er hvorvidt Norge skal avslutte letingen etter nye olje- og gassfelt. For å få flertall på Stortinget må Senterpartiet og Arbeiderpartiet bli enige med SV, som til nå har vært tydelige på at all leting må stanses. De to største partiene ønsker derimot videre leting.

Mye av debatten i valgkampen handlet om kostnadene ved et grønt skifte. Den overså at en rask omstilling også vil kunne gi Norge store fordeler internasjonalt.

Norge har nå en historisk mulighet innen rekkevidde: Hvis landet blir den første petroleumsstaten til suksessfullt å legge oljen bak seg, vil det generere betydelig politiske og økonomiske gevinster, både nasjonalt og ute i verden.

Fordelene ved å lede

Med andre ord, fordelene ved å være det første landet til suksessfullt å omstille seg bør også tas med i nytte-kostnadsanalysene.

I opptakten til valget var ikke spørsmålet hvorvidt Norge på et eller annet tidspunkt må stoppe oljeletingen og omstille seg mot en grønn økonomi. Det var heller hvor mye lenger landet kan utsette det.

Vårt argument er at jo raskere Norge kommer i gang med denne prosessen, jo større vil gevinstene bli.

Paul Beaumont, Cedric de Coning og Elisabeth Lio Rosvold er forskere ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi). Alle jobber på Nupi-prosjektet «Climate-related Peace and Security Risks (CPSR)».

Vi mener at kunnskapen som opparbeides i en slik prosess, vil kunne bli en verdifull, kommersiell ressurs for landet. Dersom Norge blir en foregangsmodell for en vellykket omstilling, vil andre land se til oss for å lære.

Denne kunnskapen kan også komme til å utgjøre kjernen i en ny og ikke ubetydelig modell for utviklingssamarbeid. I den kan Norge bistå andre land med deres omstillinger. Som vi har sett med for eksempel bistandsprogrammet Olje for utvikling, kan slike partnerskap også skape betydelige muligheter for privat sektor.

En forpliktelse og en mulighet

Forskerne i FNs klimapanel er tydelige i sine advarsler: Dersom vi ikke når nullutslippsmålene innen 2050, vil konsekvensene for det globale økosystemet være svært alvorlige.

Tidligere i år deltok FNs generalsekretær António Guterres i en åpen debatt om klimasikkerhet. Da listet han opp kutt i klimagassutslipp som den første av fire prioriteringer på FNs agenda for klimasikkerhet.

I tråd med dette har Norge forpliktet seg til å bruke sin tid i FNs sikkerhetsråd (2021–2022) til å sørge for at det «å adressere klimaforandringer – en av de største sikkerhetstruslene i det 21. århundre – blir kjernen av dets mandat».

Globalt er Norges freds- og bistandsarbeid svært vel ansett. Det gode omdømmet er også forankret i de gode levekårene her til lands. Da vil det å insistere på videre oljeleting i ytterste konsekvens kunne true Norges diplomatiske integritet.

Økonomiprofessor Branko Milanovic påpekte nylig i tidsskriftet Global Policy at Norges grønne diplomati mangler troverdighet så lenge økonomien er karbonbasert. For å illustrere poenget om det store gapet mellom Norges offentlige image og dets økonomiske realitet sammenligner Milanovic Norge med The East India Company under opiumskrigen på 1800-tallet. Da forbød Storbritannia opiumsalg hjemme, mens de samtidig gikk til krig for retten til å selge opium til kineserne.

Denne motsigelsen ble også fremhevet i Time Magazine noen dager før stortingsvalget. Statsviteren Ian Bremmer minnet oss på at Norge under sin «grønne overflate» fortsatt er det mest fossilavhengige, industrialiserte demokratiet i verden.

Dagen etter valget slo forsiden til den danske avisen Dagbladet Information fast, til og med på norsk, at «hvis ikke dere med 12.000 oljemilliarder kan gjennomføre et raskt grønt skifte, så kan ingen».

Hva kan vi forvente?

Skulle Norge velge å fortsette å lete etter nye oljefelt, vil det gi andre oljeprodusenter en unnskyldning til å fortsette å pumpe. Som Milanovic sier det: Hvis Norge, et av verdens rikeste land, ikke vil stoppe letingen, hvordan vil vi da kunne klare å overtale Nigeria til å gjøre det?

Norge risikerer å bli et prakteksempel på hvordan man tilpasser seg klimaforandringenes konsekvenser heller enn å ta grep for å endre den globale økonomien og ta sikte på å oppnå nullutslipp.

Men en rask omstilling presenterer en enestående mulighet. Nettopp fordi det er velkjent at en viktig grunn til den høye levestandarden i Norge er en ansvarlig og langsiktig forvaltning av oljeformuen, vil det være av stor politisk betydning å gjennomføre en rask og effektiv omstilling.

Å avslutte norsk oljeleting vil ikke bare være det beste for miljøet. Det vil også sette en stopper for den kognitive dissonansen mellom Norges uttalte mål og praksis. Det vil løfte Norges påvirkningsmuligheter i alle internasjonale klimafora og gi positive ringvirkninger til andre sektorer, slik som samfunnssikkerhet, handel og energi.

Valgene den nye regjeringen står overfor

Norges nye regjering står overfor et veivalg. Én retning leder Norge fra å være en oljeøkonomi til å bli både en foregangsmodell for omstilling og en troverdig leder i den globale innsatsen for å løse klimakrisen.

Den andre retningen er å utsette det uunngåelige og fortsette oljeavhengigheten. Det vil ikke bare skade biosfæren, men også undergrave Norges omdømme på verdensscenen.

Den såkalte middelveien er ikke et reelt alternativ. Jo lenger Norge utsetter omstillingen, jo dyrere vil den bli, inkludert for landets integritet globalt.

Jo fortere Norge setter i gang med en ansvarlig, men hurtig avslutning på oljeeventyret, jo større vil de politiske, diplomatiske og kommersielle gevinstene være.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Klimapolitikk
  2. Omstilling
  3. Olje