Terje Søviknes' fatale medietabbe | Anki Gerhardsen

Det tok Terje Søviknes 15 år å reise seg etter en sexskandale. I dag ville han neppe brukt mer enn en liten uke.

Rett før jul overtok Fremskrittspartiets mann fra Os posten som olje- og energiminister. Det skjedde ikke uten botsrunder for gamle synder. I 2001 ble det nemlig kjent at Terje Søviknes hadde hatt sex med en 16 år gammel jente.

Mannen var den gang partiets nestleder og store håp, og gikk under navnet «Kronprinsen». Med skandalen mistet den talentfulle politikeren både trone og stråleglans. Han forsvant ut i skyggen, og der ble han værende helt til han ganske nylig trådte frem og ydmykt ba om en ny sjanse på den store scenen.

Hoksrud ble stående der Søviknes ramlet

I 2011 ble Fremskrittspartiet rystet av en ny skandale. Stortingsrepresentant Bård Hoksrud ble tatt på fersken av TV2 i det han kjøpte seg en prostituert i Riga. Også Hoksrud ble gjenstand for omfattende mediepress og fordømmelse, men der Søviknes ramlet, ble Hoksrud stående.

Ekte, sann og personlig

Hva var egentlig forskjellen på Søviknes og Hoksrud? Begge hadde drevet med høyst tvilsom seksuell aktivitet, begge prøvde seg på benektelse, begge ble avslørt, og begge måtte svare for seg i pressen.

Det er kan hende mer umoralsk å ha seg med en 16-åring enn en prostituert, men kanskje ligger like mye av forklaringen i begrepene ekte, sann og personlig. Eller sagt på en annen måte; Den som forstår hva mediene vil ha, får det som han vil.

Med stram maske, dress og slips

Søviknes stilte opp på pressekonferanse med stram maske, velfrisert, i dress og slips. Han ristet på hodet til det ikke gikk lenger. Deretter lukket han munnen og døren og forsvant fra scenen.

Hoksrud prøvde seg også på noen tåkete uttalelser med flakkende blikk, men da bevisene naglet ham til veggen, endret han umiddelbart strategi.

«Bli med meg hjem»

For der Søviknes sa «Ingen kommentar», sa Hoksrud «Bli med meg hjem». Han gikk til forsiden av avisene med historien sin. Han stilte opp på tv. Han lot seg dybdeintervjue om hvilket dårlig menneske han var, hvilken dårlig ektemann han var og hvor elendig han følte seg.

Han slapp journalistene inn i sofakroken, og der satt han ydmyk, nedtrykt og åpen. Ved høylytt å avvise bortforklaringer og skuespill, skapte Hoksrud i stedet forestillingen om det ekte og feilbarlige mennesket som gjør så godt han kan. En forestilling som mediene raskt absorberte som virkelighet og som snart førte til tilgivelse og forsoning.

«Å snakke sant er ingenting mot å være sann»

Fortellingen om Søviknes og Hoksrud er fortellingen om et samfunn og en medievirkelighet der dyrkingen av nærhet, ekthet, personlig personlighet og offentlig bekjennelse er et sentralt omdreiningspunkt. Og her skilles raskt vinnerne fra taperne.

Dette samfunnet skriver medieprofessor Anders Johansen om i boken Talerens troverdighet. Johansen har funnet ut at det viktigste kriteriet for å lykkes i mediene – og dermed også i politikken, er evnen til å skape sin egen identitet og allikevel fremstå som ekte.

Den som er flinkest til å virke avslappet, åpen og uten spill; kort sagt menneskelig, har størst mulighet til suksess. «Å snakke sant er ingenting mot å være sann», skriver Johansen.

Nektet mediene nærhet

Terje Søviknes nektet mediene den nærheten mediene krever. Bård Hoksrud slapp kameraene og mikrofonene helt innunder huden. Terje Søviknes var formell og lukket. Bård Hoksrud var nær og intim.

Horekunden forsvant, og opp av asken oppsto et sant menneske. Gjennom sin identitetsproduksjon i mediene tok Bård Hoksrud kontroll over fortellingen om Bård Hoksrud og kunne raskt få snakke om politikk i stedet.

Terje Søviknes, derimot, han beholdt privatlivet sitt, men forble også bare en ussel gris i manges øyne. At politiet konkluderte med intet straffbart forhold, gjorde liten forskjell.

Roger Ingebrigtsen tok regien selv

2001 er imidlertid en medieevighet siden. Vi brukte ikke Twitter. Vi brukte ikke Facebook. Folk flest levde med mediene, ikke i mediene, og vi var vant til at journalistene styrte fortellingen om virkeligheten alene. Det privilegiet hadde pressen mistet i 2011, og enda mer i 2012.

Det var året da sexskandalene rammet Arbeiderpartiet. Men daværende statssekretær Roger Ingebrigtsen ventet ikke på journalistenes konfronterende spørsmål. Han tok regien selv i stedet, og han gjorde det på Facebook:

«Jeg beklager at jeg har sviktet»

«I 2004, da jeg var 37 år, innledet jeg en seksuell relasjon med en 20 år yngre jente. Aldersforskjellen var uakseptabel. I tillegg var personen ung tillitsvalgt i partiet. Saken er nå kommet fram. Jeg er svært lei meg for det jeg har gjort. Jeg tar konsekvensen av mine handlinger ved å trekke meg både fra nominasjonen og som statssekretær. Jeg er trist, men føler ingen bitterhet. Jeg vil fortsette å elske Arbeiderpartiet livet ut. Takk til alle dere som har heiet meg fram, støttet og hjulpet meg. Jeg beklager at jeg har sviktet.»

Ta kontrollen og vinn

Ingebrigtsen kom altså pressen i forkjøpet, og da han dagen etter stilte til direkteintervju på Dagsrevyen var journalisten mest opptatt av å få svar på hvorfor og hvordan saken hadde kommet frem. Ingebrigtsen fikk være subjekt i stedet for objekt, og etter en rad med jeg-er-så-lei-meg-saker fikk han være i fred.

Tre år etterpå ble han en profilert leder for Agenda Nord-Norge, og ingen maser nevneverdig om sexhistorien hans. For Søviknes er det 2001 for alltid.

Moralen er altså er at det er fortellingen om moralen som gjelder. Den som tar kontrollen, vinner alltid. For slik blir virkeligheten til. Å snakke sant, er ingenting mot å være sann. Eller rettere: «sann».

Det har sikkert også Terje Søviknes forstått nå.

På Twitter: @Anki_Ger

• I dette innlegget svarer tidligere journalist Gunnar Magnus. Han mener Søviknes faktisk var en «angrende synder» på TV.

• Her kan du lese flere artikler av Anki Gerhardsen: