Debatt

Hva nå, Høyesterett – har dommere ytringsfrihet? | Sverre Asmervik

  • Sverre Asmervik, psykolog

Foto: Stein J. Bjørge

Én kritisk ytring om barnevernet på 45 år, og jeg er inhabil!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Foto: Stein J. Bjørge

Foto: Stein J. Bjørge

Historien er denne: 28. juli trykket Aftenposten en kronikk, der jeg med bakgrunn i den internasjonale fordømmelsen av norsk barnevern, spurte: Hvordan kan det gå så galt?

  • Les kronikken her: Er Naustdal-saken et symptom på et tenkesett i norsk barnevern? Jeg frykter det.

Senere satt jeg som fagkyndig meddommer i en tingrett. Foreldre var blitt fratatt sin baby. En enstemmig fylkesnemnd vedtok at det var feil, og de fleste barnevern ville ha gitt seg og heller brukt tid på andre oppgaver. Men man anket.

Hadde det gått prestisje i saken?

I tingretten satt altså jeg, atter en gang vant familien, og barnevernet fikk nok en sjanse til å la familien få sin rett, men nei. Saken skulle vinnes! Hvordan? Ved å hente frem min kronikk og sende den til Eidsivating lagmannsrett med påskriften: mannen er mot barnevernet og dermed inhabil!

En latterlig påstand

Påstanden er latterlig. Hvordan kan man ha vært delaktig i langt over hundre omsorgsovertagelser og samtidig være «generelt» mot barnevernet? Dommen ble likevel at jeg «skulle ha veket sete».

Lagmannsretten fant at kronikken påførte forfatteren inhabilitet. Hva i teksten min var inhabiliserende? Oppsummert dette:

  • Barnevernet, som fører mange saker, kjenner advokatmarkedet bedre enn de private gjør.
  • Ikke sjelden støtter offentlige instanser noe ukritisk opp under barnevernets syn.
  • Barnevernet «kan oppnevne sakkyndige som de antar vil støtte deres syn».
  • Når et barn først har fått en diagnose, viser erfaringen at denne kan være vanskelig å få annullert, selv om barnet ikke lenger har den.
  • En diagnose settes tidvis «nokså lem-/tilfeldig».
  • «En god del fagfolk (...) synes barnevernsloven beskytter foreldrene mer enn barna.»

Som et eksempel på det siste siterte jeg fra en professors kronikk i Morgenbladet: «Det er bedre at ti uskyldige foreldre utsettes for omsorgsvedtak, enn at ett lite barn må vokse opp med vold, rus eller overgrep.»

Uttalelsen er hårreisende: Man bør altså ta (minst) ti uskyldige barn for å fange opp det ene trengende. Lagmannsretten, som flittig siterer min tekst, synes muligens at uttalelsen er grei, for den kommenteres ikke.

Kan man inhabilisere seg ved å sitere en uakseptabel professor-uttalelse? Ville det ikke være mer kritikkverdig ikke å nevne den? Og hva er galt med punktene over? De er ukontroversielle – og jeg gjør det jo klart at de ikke er generelle, men at de tidvis kan forekomme.

Totalitære tendenser?

Jeg har vært psykolog i 45 år, og kronikken er min eneste offentlige ytring mot barnevernet. Én kritisk ytring på 45 år, og du er inhabil!

Visst har vi ytringsfrihet, men dommen minner mer om tilstanden under et totalitært regime. Kan det være at det i deler av vårt demokrati kan ha utviklet seg totalitære tendenser? Og at enhver kritikk innenfor det segmentet sanksjoneres hardt?

Anne Grønsund, leder for barnevernspedagogene, synes å ha et mer modent syn på saken enn lagmannsretten når hun i Aftenposten 14. desember skriver: « ... kritikken er vi helt avhengig av om vi skal kunne få til endringer».

Snakker ikke for meg selv

Det er forbausende at tre lagdommere ikke har klart å skille mellom en dommers rettspolitiske ytring og hvordan han dømmer i den enkelte sak.

Historien taler for seg: I de 25 år jeg har vært fagkyndig, i hundrevis av saker, har jeg neppe dissentert mer enn tre ganger. Er dét urovekkende?

Nei, det snakkes ikke for en syk mor. Mitt yrkesliv er på hell, ingen katastrofe at dommen betyr yrkesforbud. De prinsipielle sidene er verre. Advokater advarer sakkyndige: Si for all del ikke noe negativt om barnevernet, du så hvordan det gikk med psykolog Asmervik!

Vil vi ha det slik? At folk med mange år foran seg i yrkeslivet ikke tør melde om kritikkverdige forhold? Burde ikke nettopp dét være en del av psykologers samfunnsoppdrag? Hvordan kan dette utføres med yrkesforbud som mulig konsekvens?

Selvsagt må vi ha et barnevern! Men det må gi rettssikkerhet. Kritikken min var velment, den pekte på problematiske punkter. Og hvordan skal en etat kunne utvikle seg konstruktivt om den bare er omgitt av ja-mennesker?

Saken min er anket til Høyesterett, og der står heldigvis ytringsfriheten sterkt.

Les mer om

  1. Barnevern
  2. Rettssikkerhet
  3. Ytringsfrihet

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Agder lagmannsrett viser en historieløs holdning til nazisymboler

  2. DEBATT

    Det offentlige ordskiftet om barnevernsssaker bør være saklig, balansert og nyansert

  3. KRONIKK

    Et skyhøyt antall barnevernssaker har havnet i Strasbourg. Hvordan skjedde det?

  4. A-MAGASINET

    De ble fratatt omsorgen for fire barn. Etter to år og to seire i retten, er familien gjenforent. Men barnevernet står på sitt.

  5. NORGE

    Barnevernet fortalte henne ikke at samboeren var dømt for overgrep mot barn. Datteren betalte prisen.

  6. POLITIKK

    Mener Nav-granskere «gransket og frikjente» seg selv