Atle Dyregrov: Kvinnene voldtas først av overgriperen og deretter av systemet
Når bare én av ti blir trodd, er det nesten fritt frem for seksualforbryterne.
Jeg har fulgt opp kvinner i 30 år som har opplevd voldtekt, både enkeltvis og i gruppe.
Voldtekt gir noen av de sterkeste etterreaksjonene som vi kjenner innen traumeområdet.
Alle opplever ettervirkninger og så mange som 40 til 60 prosent så sterke plager at de rammede utvikler en posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Andre alvorlige helsemessige problemer er også vanlige.
Rammer på mange livsområder
Mange livsområder påvirkes av en voldtekt: svært mange endrer sine antagelser om verden, de kjenner seg utrygge og sårbare, mange får vansker med å fungere i skole, studier og jobb, og ikke minst, de aller fleste har vansker med intimitet og seksualitet i ettertid.
Dette er dessverre ikke problemer som går raskt over, men ofte vansker som kan vare store deler av livet.
I fjor viste Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (Rapport 1, 2014) at nesten én av ti kvinner hadde opplevd voldtekt, og for rundt halvparten av disse skjedde det før de var 18 år gamle.
Det trengs ikke høyere matematikk for å regne seg frem til at det er svært mange som påføres alvorlige helseskader gjennom disse ugjerningene. For de fleste skjer voldtekten i ung alder, i en fase av livet der en skal utvikle tillit til andre mennesker og etablere et nært forhold til en partner.
Dobbel krenkelse
I mine mange møter med voldtektsutsatte har jeg på nært hold fått kjennskap til hvor smertefullt livet etter voldtekten kan være.
Når så nesten samtlige anmeldte saker henlegges, mener jeg at dette er en alvorlig systemsvikt. De som anmelder voldtekt opplever belastning ved anmeldelse og når henleggelsen kommer.
Den fornedring som skjedde under voldtekten og den skam mange bærer på, forsterkes av rettssystemet. Det blir en dobbelt krenkelse.
Jeg vil sette det på spissen og si at disse kvinnene først voldtas av overgriperen og deretter av systemet. Jeg skjønner at en anmeldt voldtekt ikke automatisk skal festes tillit til, men det må være mulig å forbedre systemene slik at ikke så mange skyldige gjerningsmenn går fri.
At ni av ti skulle anklage uskyldige menn uten grunn, er umulig å tro. De mange jeg har møtt og møter har lite å vinne på sine plager, de har ikke noe å oppnå i rettssystemet, og de fortsetter å plages over tid.
Etter å ha møtt mange kvinner som ikke har nådd frem med sine anmeldelser, er det for meg utenkelig at de skulle utvikle de plagene de sliter med uten at det de forteller om faktisk har skjedd.
Med så få menn som risikerer å bli dømt for sine overgrep, er det ikke rart at kvinner unngår å anmelde av redsel for ikke å bli trodd, eller fordi de ikke orker tanken på henleggelse av saken, eller fordi de frykter belastningen det er å måtte ha kontakt med politi og rettsapparat. Jeg er redd for at når bare én av ti blir trodd, så er det nesten fritt frem for seksualforbryterne.
Politiet må få mer kunnskap
Jeg har ingen oppskrift for hvordan vi kan sikre at flere av de skyldige domfelles. Jeg tror imidlertid at dersom de mange menn som arbeider i politi— og rettsvesen får mer kunnskap om konsekvensene av voldtekt, både for å skjønne hva den første og andre krenkelsen innebærer, vil deres motivasjon for å forbedre både politi- og rettslig arbeid på området, øke. Kanskje må også bedre politiarbeid suppleres med helsefaglige utredninger som kan underbygge kvinnenes beretninger slik at sjansen for domfellelse øker.
Det er seks år siden jeg i en kronikk i Aftenposten skrev at jeg skammet meg over å være mann på bakgrunn av de mentale ødeleggelser vi påfører kvinner gjennom voldtekt.
Skammen har ikke minket siden den gang.
Den blir i alle fall ikke mindre når vi tillater vårt rettslige system å henlegge ni av ti saker. Denne doble krenkelsen av mange kvinner må ikke få lov å fortsette.
