Reaksjonene er den egentlige skandalen
Min performance Storkunstsolteddystatens Bestialitetsteologiske Fakultetsgrunnlegging på Black Box Teater Oslo 21. mars er blitt kalt en skandale.
Men det er reaksjonene som er den egentlige skandalen.
De fleste reagerer enten svært emosjonelt eller bare teknisk. Jeg synes ikke at den emosjonelle bedømmelse er feil. Men jeg er forundret over at bare få reflekterer over sine egne følelser: Hvorfor er jeg forarget? Hva sier det om mine verdier? Det hadde vært spennende spørsmål man som kritiker kunne diskutere.
Therese Bjørneboe uttaler til Dagbladet at forestillingen ideologisk og kunstnerisk er ute å kjøre. Jeg tror at Aftenpostens teateranmelder egentlig bare reagerer på det ideologiske. Hun diskuterer hverken scenografien, musikken eller skuespillerkunsten. Det er derfor opplagt at den estetiske nedvurderingen skjer på bakgrunn av den ideologiske antipatien. Det hadde vært mer interessant å diskutere det ideologiske, som selvsagt var problematisk. Det var jo nettopp poenget.
Ingen estetisk agenda
Dyrevernorganisasjonen NOAH har anmeldt meg for avlivning av tre høns og går i diskusjon med meg på NRKs Ukeslutt. NOAH har ingen estetisk agenda. Man kunne mene at det derfor er riktig at de bare fokuserer på forestillingens moralske dimensjon. Likevel er anmeldelsen absurd! Vi spiste hønsene under performancen i et teatralt måltid. Så lenge NOAH ikke bekjemper hver eneste kjøttkonsument, er det uforståelig at jeg må anmeldes. Jeg utførte bare den bestialske handlingen som samfunnet ellers overlater til slakteryrket.
Trekke støtte
Og Kulturrådets offentlige trussel om å trekke støtten tilbake pga. elementer som hønseavlivningen? Hva med Jon Refsdal Moes uttalelser om «sceneforbud» så lenge han er teatersjef? Jeg førte ingen «bak lyset», slik han argumenterer. Hvor er vi hvis Norsk Kulturråd og en av de få interessante teaterscener i Norge ikke bedømmer kunsten estetisk og intellektuelt, men utelukkende etter teknisk, moralsk og juridisk målestokk?
