Hvor har Michelet det fra at hun ser historien fra et jødisk perspektiv?
Marte Michelet klipper og mistolker kilder slik at motstandsfolk fremstilles som antisemitter. Er det lojalt mot ofrene og overlevende?
I den nylig utgitte boken Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten? rives grunnen bort under Marte Michelets kritikerroste bok Hva visste hjemmefronten? fra 2018. I en nøktern, avdempet tone plukker de tre historikerne Elise Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen fra hverandre Michelets påstander bit for bit.
Forskernes detaljerte gjennomgang av det omfattende kildematerialet påviser ikke bare noen enkeltfeil. Den avdekker også hvor selektivt Michelet har valgt ut deler av kildeutsagn – og også gjort endringer – for å finne støtte til sine konklusjoner.
Fortsatt påstår Michelet at hun ser historien fra jødenes side. Men hvor har hun det fra at hennes ensidige anklager mot hjemmefronten er et jødisk perspektiv?
Fordreining av historien
Er det lojalt mot norske jøder å legge inn ord i fortolkningen av originalkilder slik at det fremstår som om Gunnar Sønsteby stengte sine ruter for jødiske kvinner?
Originalkilder Michelet hevder ikke finnes, viser at Sønsteby hadde kontakt med jøder i motstandsbevegelsen som organiserte flukt for andre jøder, og at han også selv bisto i flere jøders flukt.
Og er det lojalt mot ofrene og overlevende å klippe og mistolke kilder slik at motstandsfolk feilaktig fremstår som antisemitter? Trenger vi å skape flere av dem? Var de ikke mange nok? En slik historieskriving legger bare sten til byrden.
Snublesteinene i Norge har gjort oss kjent med individuelle jødiske historier fra hele landet. Her er også beretninger om varsling og fluktmuligheter som i mange tilfeller, ulykkeligvis, ikke ble benyttet.
Engstelse og frykt, ikke minst for flukt, hensyn til barn og syke, arresterte fedre, motvilje mot å forlate hjemmet de hadde bygget opp og troen på fedrelandet de hadde fått i Norge, var blant tanker mange, forståelig nok, holdt fast ved for lenge.
Beskyldninger mot redningspersonene
Forfatterne tilbakeviser også grundig Michelets beskyldninger mot deler av redningsapparatet og enkeltpersoner. Hun omtaler flere som «profitører» og «utpressere», de samme personer som overlevende norske jøder har kalt sine gode hjelpere.
«Pengesporet» har fått et overdrevent fokus hos Michelet. Det har ikke vært et tema for jødene etter krigen. De reddet livet, fluktoperasjonene kostet, og betaling kunne bidra til å redde flere. Det var heller ikke bare jøder som betalte for flukt.
Jeg ønsker ikke å være alibi
Michelets tunge personfokus skygger for kompleksiteten i hele denne historien. «Rapport-boken» synliggjør hvordan manipulering av kilder kan fordreie hele vår forståelse av en uhyre sårbar historie.
Det er uforståelig at Gyldendal forlag fortsatt tør hevde at Michelet har «endret vår kollektive forståelse av holocaust ved å se tragedien fra jødenes side». Selv ønsker jeg ikke å være alibi for en slik markedsstrategi. Dette skurrer svært stygt nå.
Særdeles ubehagelig er det for oss som har vokst opp med foreldres og besteforeldres dype takknemlighet og livslange vennskap med sine redningsmenn- og kvinner.
