Det er noe magisk og tiltrekkende med stjerner, enten de funkler på nattehimmelen, spiller rock og fyller Oslo Spektrum til randen eller henges opp på en restaurantfasade.
Derfor er det bare å gratulere jublende kjøkkensjefer på Maaemo med stjernedrysset fra Michelin. Det er historisk og sensasjonelt at en norsk restaurant kan briske seg med tre stjerner, som den første i Norge noensinne. Også Restaurant Re-Naa i Stavanger skriver seg inn i historiebøkene med den første norske Michelinstjernen utenfor hovedstaden. Og i Oslo sikret Kontrast seg en splitter ny stjerne, en heder som gjorde kjøkkensjef Mikael Svensson himmelfallen.
Slunken stjernebeholdning
Men selv etter gårsdagens utdeling, er den totale norske stjernebeholdning ganske slunken sammenlignet med nabolandenes. Statholdergaarden beholder sin ene, 18 år gamle stjerne. Fauna har også sin stjerne i behold, men er samtidig i ferd med å stenge dørene for godt. I tillegg kommer Oslo-restaurantene Smalhans og Restaurant Eik, som hver har en såkalt Bib Gourmand. Det er en anbefaling som sier noe i retning av at her kan du spise godt for en overraskende billig penge.
Snobberi på høyt plan
Den årlige Michelin-kåringen er snobberi på høyeste plan. Ikke et vondt ord om hverken kjøkkensjefene eller deres hardt arbeidende stab. Den franske bildekkprodusenten deler ut heder for det man kan kalle direkte artisteri, kjøkkenkunst på et nesten ubegripelig høyt nivå.
Alt styret rundt den årlige Michelin-gimmicken går selvsagt over hodet på restaurantgjester flest.
Det er nesten ikke mulig å forestille seg hvilken innsats og innsikt (for ikke å snakke om råvarer) som skal til for å bli belønnet med én, to eller tre stjerner i dette fesjået. Derfor skåles det fortjent i Oslo og Stavanger i kveld. La meg bidra med litt vennligsinnet malurt i begeret.
Sprøstekt kyllingskinn med eddik
Michelin-restauranter handler like mye om show som mat. Når jeg i dag slår opp i Mat fra Norge og leser min kollegas anmeldelse av nettopp Maaemo fra 2011 (artikkelen avsluttes for øvrig med ordene «Jeg gleder meg til Michelin drysser stjerner over Maaemo») kommer komikken klart til syne. For å skildre noe som i bunn og grunn handler om å spise seg mett, kommer det beskrivelser av sprøstekt kyllingskinn med eddik, avansert baconcrisp som minner om hønseføtter og varm væske som helles over granbar for å gi en stemning av skogstjern i tåkedis.
Jeg må faktisk humre litt.
Jeg ville blitt smågal
Alt styret rundt den årlige Michelin-gimmicken går selvsagt over hodet på restaurantgjester flest. Det er ikke akkurat flertallet som oppsøker spisesteder med flere måneders ventetid på et ledig bord. Det er de færreste som kan eller vil svi av flere tusenlapper på ett eneste måltid.
Det finnes en haug med inspirerte kokker her i landet som svetter over gryter som ikke inneholder skatevinge med noilly-prat-skum
Jeg er neppe den eneste som overhodet ikke er interessert i eller har tålmodighet til å sitte fem timer til bords for å sette til livs 20 retter, uansett hvor mye granbar og tørris som er inne i bildet. Jeg ville dessverre blitt smågal av en slik opplevelse, uansett hvor mange molekylære krumspring kokkene hadde kommet opp med underveis.
Enkel, ærlig og god mat som ikke koster skjorta
Det betyr ikke at vi Michelin-skeptikere foretrekker gatekjøkkenmat. Og det er kanskje til og med de prisbelønte stjernekokkene som har en del av æren for at vi her i landet heldigvis også kan velge og vrake blant restauranter som byr på noe mer senkede skuldre. Det er mulig at det er disse lokomotivene som gjør at Norge i dag er hardpakket med spisesteder som leverer enkel, ærlig og godt tilberedt mat som ikke koster skjorta.
Det finnes en haug med inspirerte kokker her i landet som svetter over gryter som ikke inneholder skatevinge med noilly-prat-skum eller foiegras-parfait med cashewnøttpuré. De serverer pannestekt skrei, en rosa entrecôte med hjemmelaget bearnaise, torsdagens rause porsjon med raspeball, hvalbiff med løk eller en saftig karbonade av elg, servert med rørte tyttebær, fløtesaus og kokte poteter.
Beklager å si det, men det er på slike restauranter at jeg finner mine stjerner.
Granbar foretrekker jeg faktisk å finne ute i skogen.
Slik reagerer de på stjernedrysset: