Hvem kan snakke på samenes vegne?

Det er tydelig politisk strid på Sametinget. Men journalistene følger ikke med.

For et par uker siden skjedde det noe oppsiktsvekkende. Fredrik Solvang og NRK-programmet Debatten inviterte til diskusjon om Fosen-saken, vindmøller og samiske interesser. I studio sto selvsagt sametingspresident Silje Karine Muotka og en reineier fra Fosen. Men på den andre siden, som motstemmer og representanter for uenigheten, sto to andre samer.

En av dem var Toril Bakken Kåven fra partiet Nordkalottfolket. Koftekledt, stolt over sin samiske identitet, men med helt andre perspektiver på industriutvikling, energitiltak og rettighetsspørsmål enn sametingspresidenten. Ja, i løpet av debatten ble det også helt klart at selve symbolet for samisk levesett og kultur, nemlig reindriften, er gjenstand for kraftig intern strid.

Fredrik Solvang og redaksjonen har fanget opp noe som har gått størstedelen av allmennpressen hus forbi.

«Det brygger opp til skarpere konflikter mellom samene og storsamfunnet», skrev Harald Stanghelle i Aftenposten nylig. Stanghelle har over tid engasjert seg i samiske spørsmål. Men at det i minst like stor grad brygger opp samer imellom, virker det ikke som om han fått med seg. Det er rart, men det er også helt typisk.

Journalistene følger ikke med

20. oktober 2021 åpnet det niende Sametinget i Karasjok. Sametinget er et folkevalgt parlament der alle medlemmer av sametingets valgmanntall kan stemme. Dette er den viktigste institusjonen for samepolitisk arbeid.

Men de riksdekkende medienes reportasjer fra åpningen speilet ikke viktigheten, maktkampen eller politikken.

I den grad de var til stede i det hele tatt, var det festen de løftet frem. Dagsrevyens innslag var preget av glede, feiring og samhold. Som en slags variant av 17. mai. At det hadde foregått et valgskred, kom ikke frem noen steder. Det faktum at partiet Nordkalottfolket hadde økt fra to til hele ni mandater, ble ikke nevnt.

Nordkalottfolket er nå nest største parti med over halvparten så mange representanter som Norske Samers Riksforbund (NSR), som ligger i tet. Det er altså en svært oppsiktsvekkende utvikling med potensielt store politiske konsekvenser.

Intern motbevegelse

Nordkalottfolket har nemlig helt andre perspektiver enn NSR, som med to unntak har sittet med presidenten siden Sametinget ble etablert i 1989.

De er dypt uenige i svært viktige spørsmål. Der NSR kjemper for økt samisk eierskap til land og vann i Finnmark, sier Nordkalottfolket nei. De understreker at Finnmark bebos av flere folk, og at ressursene må være tilgjengelige for alle. De er kritiske til identitetspolitikk, de er næringslivsvennlige, positive til havbruk, åpne for gruvedrift og utvikling, og de mener sjøsamenes interesser er blitt systematisk neglisjert til fordel for reinnæringen.

I tiden som har gått etter sametingsvalget, har Nordkalottfolkets medlemstall fortsatt å øke markant. Og det har også den politiske temperaturen på Sametinget. Sist onsdag var det avstemning. Spørsmålet som var oppe til votering, handlet om hvorvidt alle samer er gode nok samer.

Nesten alle i Finnmark er samer

For å kunne påvirke samisk politikk internt må man være same. Det er bare det at det ikke skal så mye til. Har du én eneste oldeforelder som hadde samisk som morsmål, er du genetisk sett kvalifisert til å melde deg inn i valgmanntallet. Det betyr at størstedelen av Finnmarks befolkning, kanskje så mange som tre fjerdedeler, er samer. De må riktignok i tillegg føle seg som samer for å få adgang, men følelser er en lite kontrollerbar størrelse.

Sametingets valgmanntall har økt kraftig de siste årene. Kanskje fordi det er blitt fint å erkjenne sin samiske identitet. Men kanskje også fordi det handler om å skaffe seg en mulighet til å påvirke politikken i nord. Mesteparten av Nord-Norge og hele Finnmark er reindriftsareal. Interessekonfliktene står i kø, og de aller fleste samer driver med alt annet enn reindrift.

Før, da hverdagen på Sametinget var mer konsensuspreget, ble alle innmeldinger i valgmanntallet møtt med glede. Jo flere, jo bedre.

Nå er det tydelig politisk strid, og fornøyelsen er blitt mer blandet.

Mot opposisjonens stemmer har Sametingets flertall vedtatt å granske om alle innmeldte samer er ekte. Som en slags omvendt skallemåling altså, og det møter naturlig nok sterke reaksjoner.

Hvem bryr seg?

Men alt dette er det nesten bare samiske medier som skriver om. Rikspressen nøyer seg i all hovedsak med den vanlige stereotypien: storsamfunn mot minoritet. Nordmenn mot samer. Overgriper mot offer. Makt mot maktesløs.

Det føles sikkert som en god journalistgjerning. Som en tidsriktig botsøvelse etter den stygge fornorskningspolitikken.

Det er bare det at virkeligheten er betydelig mer komplisert.

Sametingspresidenten snakker ikke på vegne av et samlet folk. Og det er alle journalister som skal dekke samiske spørsmål, nå nødt til å sette seg inn i.

Deler av dette innlegget er tidligere publisert i et essay i Samtiden.