Polarisering av verste sort
Norske partier blir delt i to, i et tydelig oss og dem. Skillet handler ikke primært om politiske standpunkter, det handler om moralsk karakter.
Det er dypt fascinerende å lese tidligere Arbeiderpartipolitiker, snart NHO-direktør, Marianne Marthinsens kommentar i Aftenposten søndag 25. september. I tittelen etterlyser Marthinsen «de grå, slitne, hardtarbeidende, ikke-populistiske politikerne» som tør å ta ansvar for land og folk i en krisetid.
Den oppfordringen er så sin sak. Ingen er vel mot hardtarbeidende politikere. Problemet er bare at det i Marthinsens tekst åpner seg en avgrunn mellom hennes eget, angivelig anti-populistiske selvbilde og den ekstremt polariserende retorikken hun bruker.
Hva er det som står i denne teksten? Jo, her blir norske partier delt i to, i et tydelig oss og dem. Skillet handler ikke primært om politiske standpunkter, det handler om moralsk karakter.
Erstatter det politiske med det personlige
På den ene siden står sånne som Rødt og meg. Vi som angivelig «rører så hardt vi kan rundt i gryten» og som ikke er «interesserte i å være med på å ta ansvar for noe som helst utover egen oppslutning».
På den andre siden står sånne som Jonas Gahr Støre (Ap), Erna Solberg (H) og ikke minst Marthinsen selv, dersom hun fortsatt var politiker – de hardtarbeidende ikke-populistiske politikerne som ikke tenker så mye på egen oppslutning, men som bare «forsøker å forhindre at alt koker over».
Det er generelt verdt å merke seg at Marthinsen gjennomgående erstatter politiske standpunkter med personlige egenskaper. En underlig ting å gjøre dersom man ser på seg selv en saksorientert person – noe jeg bare antar at Marianne Marthinsen gjør.
Mistenkeliggjøring
Et av den negative populismens glansnumre er å tillegge motparten skjulte motiver. Det er akkurat dette Marthinsen gjør i sin tekst.
Skal vi tro henne, opponerer ikke Rødt mot regjeringens kraftpolitikk fordi vi faktisk mener at våre løsninger er de beste, men fordi vi vil røre så hardt rundt i gryten vi kan. Vår omtanke er ifølge Marthinsen ikke til landet. Den er bare til vår egen oppslutning.
Enda verre blir denne mistenkeliggjøringen på grunn av det retoriske bakteppet Marthinsen vever i sin tekst.
Det begynner med nasjonalsangen og strofen «også vi når det blir krevet, for dets fred står leir». Så følger det opp med motstandskampen mot nazistene, intet mindre.
En biografi om Jens Christian Hauge har minnet den tidligere Ap-politikeren på at sterk personlig karakter kan være avgjørende. Noe det jo i høyeste grad er, men kanskje enda mer i en verdenskrig enn i en debatt om rentefastsettelsen.
Nasjonalromantisk retorikk
Når denne typen nasjonalromantisk retorikk blir pumpet inn i ordinær politisk debatt om for eksempel strømpriser, er det fare på ferde.
Kombinert med Marthinsens skille mellom oss (de ikke-populistiske) og dem (vi som rører rundt i gryten) blir det ganske ubehagelig.
Det er å bare forestille seg hva reaksjonene hadde vært dersom Siv Jensen eller en annen tidligere Frp-politiker hadde brukt nasjonalsangen og motstandskampen som utgangspunkt for å dele det norske Stortinget i to på denne måten.
Polarisering er et resultat av det vi sier, skriver og gjør
Det er i ferd med å vokse frem en avgrunn mellom det såkalt anti-populistiske selvbildet til folk som Marianne Marthinsen og den retorikken og stilen de selv bruker mot sine «populistiske» meningsmotstandere.
I den gode saks tjeneste blir som kjent det meste lov.
Men det er verdt å minne landets «grå, slitne, hardtarbeidende og ikke-populistiske» politikere på at polarisering ikke er en identitet eller personlighetstype, men et resultat av det vi sier, skriver og gjør.
