Debatt

Kort sagt, mandag 9. oktober

  • Aftenpostens debattredaksjon

Legalisering av narkotika, forbud mot nikab, ME og småhusbebyggelse. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Narkotikaforbudet dreper også

Helge Waal, Jørg Mørland og Thomas Clausen glemmer kanskje at forbudene gjør all offentlig kontroll av kvaliteten på illegale rusmidler fraværende? Vi vet at den største profitten ligger i å blande det dyre, renere stoffet med andre stoffer for å øke volumet eller mengden før det når brukerne. Og at det slurves under transporten, slik at cannabis når brukeren infisert av diesel eller olje. Johann Hari skriver blant annet i boken sin om krigen mot droger at det ble funnet både pulverkaffe og sement (!) i dosene som ble omsatt under en herointørke i Vancouver for noen år tilbake.

Legalisering ville fjerne profitten fra syndikatene og organisert kriminalitet og samtidig gi rusmiddelbrukerne tilgang til medisinske doser med opplysninger og advarsler. Det er mulig å bestemme en aldersgrense for kjøp og bruk. Stortinget kunne bestemt graden av reseptplikt. Men best av alt er at da kan kjøp og bruk belegges med avgifter. Ikke bare kanaliseres milliardene bort fra kjeltringers samfunnsskadelige forretningsmetoder, bruken kan til en viss grad kontrolleres med antall salgssteder og høye avgifter, slik vi har det med sprit. Istedenfor milliardutgifter vil statsbudsjettet få en ny kilde. Velferdssamfunnet trenger finansiering. I Colorado tar delstaten inn 11 milliarder dollar årlig i avgifter på legalt salg av cannabis.

I Portugal er den største samfunnsforandringen etter avkriminaliseringen at fattige og gatenarkomane ikke lenger opplever politiet som sin fiende. Det må være bra for politiet, også.

I dag blander ikke Norge gift i rødspriten fordi fattigfolk drikker den. I et fritt og demokratisk samfunn er det forkastelig å bruke felles midler til å skade hverandre i tillegg til egne dumheter.

Rusing på hasj har en pris i seg selv. Men det er knapt et argument mot at dagens forbud blir avløst med offentlig kontroll. Og inntekter.

Odd Evensen, Oslo


Selvmotsigende om heldekkende ansiktsplagg

Aarsæther og hans 33 medforfattere argumenter i Aftenposten 5. oktober for at universitetene bør støtte et nasjonalt forbud mot heldekkende ansiktsplagg i akademia. Begrunnelsen er at ansiktstildekking hemmer «den åpne, herredømmefrie» samtale som vitenskapen tuftes på. At ansiktstildekking neppe fremmer frisinnet samtale, kan vi saktens enes om. Men forfatterne glemmer akademiske grunnprinsipper når de foreslår virkemidler: for forbud har fint lite med herredømmefri samtale å gjøre. Prinsippet om herredømmefrihet bygger på opplysningstanken, at mennesket ved sin frie fornuft selv fatter sine standpunkter. Prinsippet tilsier at ansiktsplagg eventuelt kastes fordi bærerne overbevises ved hjelp av argumenter. Hvorfor ikke da bruke argumenter istedenfor tvang?

Stig S. Gezelius, professor i sosiologi, Høgskolen i Sørøst-Norge


ME og sykdomsfundamentalisme

Overlege Morten Melsom slår bastant fast i Aftenposten 3. oktober at «ME kan ikke kureres psykisk». Han er overbevist (!) om at sykdomsårsakene (dysfunksjon i mitokondriene) vil bli oppdaget i fremtiden og at en medisin deretter vil komme som kan kurere sykdommen. Det er sjelden kost at noen nærmest forskutterer en nobelpris. Og det er bekymringsfullt at leger uttrykker så sterk berøringsangst for mentale aspekter ved ME.

Melsom bruker sykdommen hypotyreose som paradeeksempel for å illustrere sykdommer som i historiens løp til slutt ble forstått riktig og dermed fikk sin korrekte behandling gjennom «skikkelige» medisiner.
Men hva om vi bruker angstlidelser som eksempel? Disse har også et organisk grunnlag som etter hvert er blitt riktig forstått. Det foreligger en kjent mekanisme som kan påvirkes av kjente medisiner (eksempelvis Stesolid) som kan fjerne angsten. Ikke desto mindre er det psykoterapi som er den korrekte behandlingen av angstlidelser.

Forskjellige leger har forskjellig erfaring med pasienter som har fått sekkediagnosen ME, og det farger selvsagt deres syn på hva som forårsaker lidelsen. Jeg støtter samtidens initiativ fra personer som kan fortelle historier om bedring og tilfriskning. De viser at det sannsynligvis er mange veier til fenomenet ME og at det er mange veier bort derfra. Og noen blir utvilsomt kurert av psykoterapi.

Jeg har selv gjennomført en slik vellykket behandling ved Oslo universitetssykehus. Vedkommende var så utmattet som det går an å få blitt, oppgitt av helsevesenet og på vei mot sykehjem. Vedkommende kunne ikke gå, satt i rullestol, orket ikke snakke, orket ikke lys og lyder, klarte ikke spise vanlig mat. Psykoterapi ble forsøkt som aller siste utvei. Etter seks måneder var vedkommende oppegående, snakkende, engasjert i verden rundt seg og deltok i miljøaktiviteter på linje med de andre pasientene. Vi brukte ingen medisiner. Det skjedde mye med kroppen til vedkommende, kanskje også noe med mitokondriene, men det skjedde gjennom det mentale.

Heldigvis var det i dette tilfelle ingen sykdomsfundamentalistiske leger involvert som aktivt forsøkte å hindre at denne pasienten fikk den behandlingen vedkommende trengte, nemlig psykoterapi.

Sigmund Karterud, professor i psykiatri


Lite fruktbar ME-debatt

Debatten om kronisk utmattelsessyndrom/ME er nå lite fruktbar. Vi er nå igjen der hvor det impliseres at de «gode» er de som mener lidelsen ene og alene skyldes en systemsykdom. Men å ha et helhetssyn på mennesket, betyr ikke at man bagatelliserer lidelsestrykket. Man kan bry seg like meget om pasientene, også de sykeste som har ligget hjemme i årevis, som Saugstad fortjenestefullt gjør, selv om man ikke deler hans syn på at det bare foreligger én forklaring.

Fra et menneskelig og faglig ståsted er det mer fruktbart å slå sammen kreftene for bedre å forstå og hjelpe dem som lider. Det å lytte til personer som har et annet syn enn en selv, og respektere dette uten at man tilskriver dem negative egenskaper eller vitenskapelig uvitenhet, er erfaringsmessig den mest fruktbare veien til ny erkjennelse.

Ulrik Fredrik Malt, professor emeritus i psykiatri og psykosomatisk medisin, Universitetet i Oslo


Småhusområdene: En lettvint løsning

I Aftenposten 3. oktober hadde Erling Dokk Holm en stor artikkel om fortetting av Oslos småhusområder. Der fremmet han forslag om at vi som eier eiendommer i områder som er utsatt for utbygging, skal organisere oss ved å etablere en eller annen form for sameie – aksjeselskap, borettslag el. lign. Samtidig benytter han anledningen til å sende oss, som ikke går inn for en slik organisering, noen skikkelige sleivspark med beskyldninger om at vi mangler analytiske evner, eller at vår interesse for å bevare strøket vårt ikke stikker så dypt.
Hans forslag er urealistiske, og formen motbydelig. Hans innlegg kan ikke stå ubesvart.

Vi som har valgt selveierformen har gjort det av gode grunner, og vi ønsker ikke å oppgi en viktig del av våre rettigheter som grunneier til styret i et borettslag eller aksjeselskap, som så skal bestemme på vegne av alle. En slik organisering ville være å be om bråk. Det er ingen ensartet gruppe som bor i disse strøkene. Det er unge og eldre, barnløse og store familier. De økonomiske interessene spriker.

Vi som er glad i områdene hvor vi bor, har tro på at myndighetene også i neste runde vil kunne lytte til sunn fornuft. Vi er ikke imot utvikling, men vi vil fortsatt protestere mot rasering av verdifulle bomiljø.

Ivar Foss, sivilingeniør bygg

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Cannabis
  3. Narkotika
  4. Erling Dokk Holm
  5. Nikab
  6. Psykiatri
  7. ME

Kort sagt

  1. DEBATT

    Kort sagt, fredag 27. november

  2. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 26. november

  3. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 25. november

  4. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 24. november

  5. DEBATT

    Kort sagt, fredag 20. november

  6. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 18. november