Sneversynt om Henrik Ibsen | Sverre Mørkhagen

Historie er ikke eksakt vitenskap.

Med historiker og forfatter Ivo de Figueiredos utfall i Aftenposten 24. november mot en detalj i min Ibsen-biografi, setter han selv foten fast i trikkeskinnen.

Figueiredo gjør historiefaget til eksakt vitenskap og kritiserer meg for å diskutere en sak åpent med leserne: Kan 15 år gamle Henrik ha blitt behendig skysset vekk til Grimstad senhøstes 1843?

Jeg skal bli mer konkret, men en liten omvei først.

Europeisk samtidighet

Figueiredo er for sin del opptatt av Ibsens «kjennskap til den kontinentale kulturarven» fra sitt utsiktspunkt i «europeisk utkantland». Jo, Ibsen nådde langt ut, der står Figueiredo på verifiserbar grunn.

Men Ibsen var også del av en påfallende intereuropeisk samtidighet i sin påpekning av menneskers skjulte bevissthetsliv. I Wien lette legen Josef Breuer etter psykosomatiske forklaringer på menneskelig lidelse, hans unge partner het Sigmund Freud. På et tredje hold utarbeidet Friedrich Nietzsche teser om moralens undertrykkende virkning på menneskers natur.

Samtidigheten kan ikke ha vært tilfeldig, men det kan det bare argumenteres for, ikke dokumenteres.

Liv og diktning

Et kunstnerportrett må hvile på begge fundamenter – det historisk etterprøvbare på den ene side, forståelse og tolkning av liv, begavelse og verk på den annen. Da blir vi stående mest mulig ansikt til ansikt med geniet Ibsen.

Som filolog har det vært mer naturlig for meg enn for Figueiredo å vektlegge forbindelse mellom liv og diktning. En viktig nøkkel er Ibsens uttalte bruk av seg selv i diktningen, som åpner for innsikt begge veier – både til forståelse av diktningen og kjennskap til den «mærkelige» mann.

Da kan vi hente frem det viktigste poenget. Historiefaget er ikke eksakt, Figueiredo, og enda mindre er biografisjangeren det. I sitt angrep på min antydning av et mulig tredje barn overser han et viktig moment, som til og med ligger forbausende oppe i dagen.

Et tredje barn

I hele tre tilfeller i samtidsdramatikken snakker Ibsen om farskap som slett ikke fantes nedtegnet i kirkebøker. Og når han bruker det i litteraturen, er det nettopp fordi han vet såre vel at slikt forekom i den virkelige verden.

I tilfellet Ibsen er livshistorien en utfordring, siden mye informasjon ble destruert av familien. Avgjørende er nysgjerrigheten – og anstendigheten – som den enkelte biograf viser. Det er også viktig at en biograf ikke stiller seg sjenerende sentralt i synsfeltet og selv skygger for det lendet som skal kartlegges.

Figueiredo og jeg har hver våre egenskaper som biografer, og ender fort med å snakke på forskjellige plan. Ibsen-interesserte bør kanskje heller lese selv.

Følg og delta i debatten hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter