Vebjørn Sand skriver både konspiratorisk og innsiktsfullt om «kunstpolitiet» | Kjetil Røed
Det finnes en forestilling om kunsthistorie og «gyldig» samtidskunst som utelukker kunst som ikke følger de rette «oppskriftene».
Vebjørn Sand hevder i Aftenposten 6. mai at det finnes et «kunstpoliti» som har kuppet fordelingen av penger til kunstnerne her i landet. Dette er både riktig og svært misvisende.
Først: Det finnes en forestilling om kunsthistorie og «gyldig» samtidskunst som utelukker kunst som ikke følger de rette «oppskriftene». Det meste av dette lar seg ikke verifisere, men det er rimelig å anta at det finnes slike mekanismer ut fra hvilke kunstnere som velges ut og honoreres i forskjellige sammenhenger.
Mange aktører i kunstlivet – og de fleste kunsthistoriebøker – opererer med en mer eller mindre standardisert beretning om kunstens utvikling som, mener jeg, bør utfordres.
Dette har Vebjørn Sand og Odd Nerdrum (blant andre) gjort. Det er både begrensende og diskriminerende å operere med en kunsthistorie som må inkludere de-og-de stilretningene og de-og-de kunstnerne eller verkene for å kunne passere som legitime.
Men det er også blitt bedre.
Større bredde
Ser vi på kunstfeltet i dag, er det større aksept for figurative uttrykk, særlig i maleri og tegning. Det er ikke så rigide tanker om at kunst må være konseptuell lenger, og det er større rom for andre fortellinger om kunst.
Om vi tar meg som eksempel – som Sand gjør – er jeg langt fra å være noe kunstpoliti, slik han forstår det. Jeg har jo beviselig også forholdt meg positivt til hans prosjekt. I Aftenposten skrev jeg rosende om hans utstilling Individets valg (2. mars, 2015), hvor han diskuterer det ondes problem med maleriet som medium. Også Lars Elton skrev positivt om denne utstillingen.
I min ferske bok Kunsten og livet en bruksanvisning (Flamme Forlag, 2019) kritiserer jeg tanken om kunsthistorien som en kronologisk utvikling fra et verk til et annet, fra en stil til en annen, siden en dominerende fortelling – gjerne definert av modernismen, som Sand liker så dårlig – skviser ut andre, alternative beretninger om kunst.
Nyanser må til
Bildet er langt mer nyansert enn hva Sand skal ha det til. Selv om han og andre er blitt ekskludert fra visse deler av kunstlivet – sikkert også på grunn av enkeltes snevre horisont – kan man ikke skjære kunstinstitusjonenes aktører over en kam som «kunstpoliti» uten drastisk å miste nyanser.
Folk som jobber i kunstfeltet, er en svært sammensatt gruppe med til dels svært ulike estetiske preferanser. Til tross for skepsis mot Sand fra mange, er det rett og slett konspiratorisk og svært villedende å hoppe fra konstatering av fordommer til en slutning om at hele kunstlivet er kuppet, som Sand hevder.
Å gjøre seg selv til den utstøtte i kunsten – som Sand gjør – kan være en effektiv strategi i en del sammenhenger, ikke minst for å skape oppmerksomhet rundt et prosjekt. Men når man skal diskutere maktmekanismer i forhold til kunstnerisk verdi, er det en fordel å være mindre skråsikker og generaliserende om vi skal komme videre i samtalen.
Vi må også huske at enkelte verk ikke holder mål, uansett om man er fan av modernismen eller ikke. Ikke fordi verket er reaksjonært eller tilhører «feil» referansefelt, men fordi det rett og slett er svakt.
- Les også:
«Roseslottet 2020» i Holmenkollen blir slaktet fra flere hold
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
