Forestillingen «Krenket» er mindre kontroversiell, men mer relevant | Ayad Akhtar
Dramatiker svarer anmelder.
Som svar på Ulrik Imtiaz Rolfsens kritikk av Mona Levins anmeldelse av mitt teaterstykke Krenket (Disgraced), siterer Levin meg som støtte for sin konklusjon at dette dramaet (som hadde premiere på Nationaltheatret forrige uke) er utdatert, ikke i takt med sin tid.
Jeg kommenterer i prinsippet ikke anmeldelser av arbeidet mitt. Dette er intet unntak. Likevel, siden Levin har valgt å bruke mine ord som støtte for sin kritiske vurdering, tror jeg det er viktig å klargjøre at hun helt klart har misforstått det jeg refererte til i det intervjuet med Klassekampen som hun siterer fra.
Intervju med hovedrolleinnehaver Assad Siddique: – Jeg ville ikke være «pakistaneren». Jeg vil ikke alltid spille gangsteren.
Verden i endring
Som svar på et spørsmål om hvordan mottagelsen av teaterstykket har endret seg siden den første premieren, skisserte jeg noen viktige endringer i verden siden den gang jeg skrev skuespillet. Vi befinner oss nå i en verden som er helt formet av begivenhetene vi pleier å vise til som «9/11».
Økingen i tribalisme, eller stammekultur, i hele verden er det som forutses i stykket. Men i stedet for å være et forvarsel om det som ville komme, er det nå blitt en beskrivelse av det som er blitt vår daglige realitet. Jeg sa at slik jeg ser det, er dramaet ikke lenger så kontroversielt som det en gang var, nettopp fordi denne sosialt uttrykte stammekulturen nå er dagligdags i vårt offentlige så vel som private liv.
Les anmeldelsen her av «Krenket» her: Fire venner møtes til en middag som går til helvete
Mer relevant i dag
Men om stykket er mindre kontroversielt, betyr det ikke at det er mindre relevant. Jeg antydet faktisk det motsatte.
Jeg gjør oppmerksom på at jeg aldri har skrevet noe drama – hverken dette eller noe annet – for å sjokkere eller fordi det har potensial til å skape strid. Dette arbeidet var ment å uttrykke noe varig og tragisk om den måten verden er blitt formet på i kjølvannet av «9/11». På den måten ønsket jeg å antyde at stykket snarere er blitt mer relevant enn det var for syv år siden.
Jeg ønsker ikke, og har ikke rett til, å kommentere Levins erfaring med Nationaltheatrets oppsetning eller med selve dramaet. Hun har selvfølgelig rett til å ha hvilken som helst oppfatning hun ønsker å ha.
Det hun ikke har rett til, er å misbruke mine ord som støtte for sine subjektive inntrykk.
Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum
