Redd i det minste Picasso | Lars Roede

Kulturnasjoner river ikke regjeringsbygninger.

I disse tider blir det stadig tydeligere at det står dårlig til med dannelsesnivået hos regjeringen og i apparatet rundt den.

Vi merker det i sentraliseringen som trumfes igjennom når fylker og kommuner slås sammen uten hensyn til folkemeningen. Hjerteløs innvandringspolitikk strider mot folks oppfatninger om nestekjærlighet og moral.

Språkrådets råd blir neglisjert når fylker får umulige navn som «Viken» og «Innlandet». Riksarkivets sakkunnskap garanterte for at Norge hadde en offentlig heraldikk av høyeste kvalitet. Nå er rådgivningen derfra avviklet, og nye fylker og kommuner får «våpen» som bryter med hevdvunne regler.

Politikere uten kompetanse avgjør selv, i beste fall etter råd fra reklamebyråer. Logoer erstatter våpen.

Les også

Knut Olav Åmås: - Vi har aldri hatt mer av truet og utsatt kulturarv

Kulturnasjoner river ikke regjeringsbygninger

Vår regjering trosser råd fra kulturminnevern og folkeopinion og fastholder av ren stahet at Y-blokken i regjeringskvartalet skal vekk. Slik river de i filler en helstøpt arkitektonisk komposisjon, lar massemorderen triumfere ved å rive byggverket han ikke selv klarte å sprenge, og pådrar seg verdens forakt ved å slette et av de få offentlige monumentale verk av Pablo Picasso.

Argumentet om sikkerhet er bare vikarierende, for det blir motsagt av den uforståelige beslutningen om å samle nesten alle departementer på ett altfor trangt område. For et herlig mål for fienden som neste gang heller angriper ovenfra! Én velrettet sprengladning kan utslette hele statsadministrasjonen.

Ynkverdig er nødløsningen å redde Fiskerne og Måken ved å skjære dem ut av Y-blokken og henge dem opp på nye vegger i det planlagte regjeringskvartalet etter mellomlagring.

I det lengste har jeg latt være å komme med et bedre forslag, siden jeg fryktet at det kunne bli brukt som et argument for å rive.

Forhindre et uopprettelig feilgrep

Statsmakten nekter stadig å lytte til fornuft, viljen til vandalisme ser ut til å være usvekket. Da må regjeringen i det minste la oss beholde Fiskerne der kunstverket har stått i de 50 år siden 1969, som et kjært blikkfang mot Akersgata og Johan Nygaardsvolds plass.

En selvinnlysende løsning er å mure en solid sokkel oppunder Y-blokkens endevegg mot plassen. Veggen krager utenfor bærekonstruksjonen, slik at det er plass til å bygge en separat understøttelse. Der kan kunstverket stå trygt – om det skulle ende så galt at resten av bygningen blir revet. Det er en enkel sak å sage veggen fri før strukturen bak rives, og gode arkitekter finner sikkert en vellykket utforming av baksiden.

Fiskerne må bli stående foran den planlagte «Hoggtanna» som et minnesmerke over et feilslått attentat mot demokratiet, og som en påminnelse om at opinionen kan forhindre et uopprettelig feilgrep fra statens side.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter