Ibsen-biograf Mørkhagens mål og metode | Astrid Sæther

Etter å ha lest Ibsen « ... den mærkelige Mand» vil jeg hevde at den manglende dialogen med tidligere forskning er påfallende.

Sverre Mørkhagens nye biografi Ibsen « ... den mærkelige Mand» har fått stor oppmerksomhet og rangeres av kritikerne på en skala mellom panegyrikk og slakt.

I en kronikk i Aftenposten 19. november utdyper Mørkhagen hensikten med biografien: Ibsen må utforskes mer, og han kritiserer skolens læreplaner hvor Ibsen er utelatt. Dessuten finnes det bare ca. ti Ibsen-biografier, så det er god grunn til å skrive flere.

Finnes flere biografier

Målet kan vi dele, selv om de 900 sidene, uten foto, neppe når dagens unge som helst vil se livet kort fortalt gjennom bilder.

Men sannelig har vi mange flere biografiske arbeider, også «rene» biografier om Ibsen. Et søk i Nasjonalbibliotekets Ibsen-bibliografi gir oss helt andre tall, med 58 treff. Antallet er ikke et argument for å skrive en ny Ibsen-biografi. Dette er relevant, hvis den bringer nye vinklinger og / eller ny kunnskap.

Biografens rolle

Mørkhagen mener at biografen må bli dristigere og mer frodig, og han forsvarer med dette – slik jeg leser ham – å bringe på banen igjen spekulasjon om Ibsens mulige farskap med en 13-åring.

Dette er ikke et eksempel på det «frodige», men på det «sensasjonelle» som til nå har preget debatten. Det er lettere å legge vekt på tvilsomme kilder og overfladisk «viten» enn å drive kildestudier.

Det friske nye kommer fra teateret, mener Mørkhagen. Ja, det er flott, teateret skal eksperimentere, vri på teksten og handlingen. Biografen skal ha en helt annen rolle, ikke skuespillerens eller regissørens.

Få skjønnbilder

Argumentet om at tidligere Ibsen-biografer har beskyttet kunstnermyten Henrik Ibsen, er ikke riktig, med unntak av De tre, diktert av Bergljot Ibsen, ført i pennen av Rolf Nettum.

Få biografer har tegnet skjønnbilder av Ibsen. Otto Hageberg, som var en glitrende kritiker, mente at den beste biografien var historikeren Halvdan Kohts, den største var litteraten Michael Meyers. Ingen biografi som bare repeterte gammel kunnskap, burde utkomme.

Mørkhagen presenterer «nye» enkeltheter i Ibsens liv og gir eksempler på dette, som Ibsens tidlige forlovelse, Suzannahs oppbrudd i 1863, deres flukt fra München i 1891 og så videre. Han krediterer meg for å ha gitt disse og andre nye opplysninger som kommer frem i min biografi Suzannah. Fru Ibsen (2008), en bok som han likevel plasserer «i utkanten av Ibsen-forskningen».

Manglende dialog

Enhver biograf står på skuldrene til de tidligere. Kildene må finnes og undersøkes. Nye perspektiver må anlegges.

Etter å ha lest Ibsen « ... den mærkelige Mand» vil jeg hevde at den manglende dialogen med tidligere forskning er påfallende.

Om Mørkhagen gikk videre i kildesøk, kunne han trolig funnet nye fakta om Ibsens liv. Jeg kan heller ikke registrere nye vinklinger.

Det er en godt sammenskrevet bok basert på tidligere viten.

• Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.