Ibsen-biograf Mørkhagens mål og metode | Astrid Sæther
- Astrid SætherTidligere leder for Senter for Ibsen-studier, nå pensjonert forsker
Argumentet om at tidligere Ibsen-biografer har beskyttet kunstnermyten Henrik Ibsen, er ikke riktig, skriver innleggsforfatteren. Foto: Scanpix
Etter å ha lest Ibsen « ... den mærkelige Mand» vil jeg hevde at den manglende dialogen med tidligere forskning er påfallende.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Sverre Mørkhagens nye biografi Ibsen « ... den mærkelige Mand» har fått stor oppmerksomhet og rangeres av kritikerne på en skala mellom panegyrikk og slakt.
I en kronikk i Aftenposten 19. november utdyper Mørkhagen hensikten med biografien: Ibsen må utforskes mer, og han kritiserer skolens læreplaner hvor Ibsen er utelatt. Dessuten finnes det bare ca. ti Ibsen-biografier, så det er god grunn til å skrive flere.
Bokanmeldelse: 900 sider om Ibsen, men til hvilken nytte?
Finnes flere biografier
Målet kan vi dele, selv om de 900 sidene, uten foto, neppe når dagens unge som helst vil se livet kort fortalt gjennom bilder.
Men sannelig har vi mange flere biografiske arbeider, også «rene» biografier om Ibsen. Et søk i Nasjonalbibliotekets Ibsen-bibliografi gir oss helt andre tall, med 58 treff. Antallet er ikke et argument for å skrive en ny Ibsen-biografi. Dette er relevant, hvis den bringer nye vinklinger og / eller ny kunnskap.
Sverre Mørkhagen Foto: Privat
Biografens rolle
Mørkhagen mener at biografen må bli dristigere og mer frodig, og han forsvarer med dette – slik jeg leser ham – å bringe på banen igjen spekulasjon om Ibsens mulige farskap med en 13-åring.
Dette er ikke et eksempel på det «frodige», men på det «sensasjonelle» som til nå har preget debatten. Det er lettere å legge vekt på tvilsomme kilder og overfladisk «viten» enn å drive kildestudier.
Det friske nye kommer fra teateret, mener Mørkhagen. Ja, det er flott, teateret skal eksperimentere, vri på teksten og handlingen. Biografen skal ha en helt annen rolle, ikke skuespillerens eller regissørens.
Få skjønnbilder
Argumentet om at tidligere Ibsen-biografer har beskyttet kunstnermyten Henrik Ibsen, er ikke riktig, med unntak av De tre, diktert av Bergljot Ibsen, ført i pennen av Rolf Nettum.
Få biografer har tegnet skjønnbilder av Ibsen. Otto Hageberg, som var en glitrende kritiker, mente at den beste biografien var historikeren Halvdan Kohts, den største var litteraten Michael Meyers. Ingen biografi som bare repeterte gammel kunnskap, burde utkomme.
Mørkhagen presenterer «nye» enkeltheter i Ibsens liv og gir eksempler på dette, som Ibsens tidlige forlovelse, Suzannahs oppbrudd i 1863, deres flukt fra München i 1891 og så videre. Han krediterer meg for å ha gitt disse og andre nye opplysninger som kommer frem i min biografi Suzannah. Fru Ibsen (2008), en bok som han likevel plasserer «i utkanten av Ibsen-forskningen».
Manglende dialog
Enhver biograf står på skuldrene til de tidligere. Kildene må finnes og undersøkes. Nye perspektiver må anlegges.
Etter å ha lest Ibsen « ... den mærkelige Mand» vil jeg hevde at den manglende dialogen med tidligere forskning er påfallende.
Om Mørkhagen gikk videre i kildesøk, kunne han trolig funnet nye fakta om Ibsens liv. Jeg kan heller ikke registrere nye vinklinger.
Det er en godt sammenskrevet bok basert på tidligere viten.
Les mer om
Flere artikler
Aftenpostens anmelder: 900 sider om Ibsen, men til hvilken nytte?
Vi befinner oss i overgangen til en frodigere Ibsen-tradisjon
Historikere lufter altså ikke hypoteser som var de vårkåte fuglehunder
Ibsen-biograf svarer på kritikken: Historie er ikke eksakt vitenskap
Kort sagt, tirsdag 5. november
Det er et kunnskapshull på kontoret