Debatt

De intolerantes seiersgang | Anki Gerhardsen

  • Anki Gerhardsen
    Journalist, kritiker og medlem av Ytringsfrihetskommisjonen

J.K. Rowling støtter transpersoners kamp for likeverd. Likevel velter trusler og grov sjikane over henne, sammen med det hyppig brukte stempelet «transfob», skriver Anki Gerhardsen. Foto: Joel C Ryan / Invision

Vi lever i kampanjenes æra. Der krever de intolerante både virkelighetsfortellingen og portvokterfunksjonen.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Denne har jeg gruet meg litt til å legge ut.»

Dagbladet-kommentator Inger Merete Hobbelstad delte nylig egen kronikk om forfatteren J.K. Rowling på Facebook. Rowling har uttrykt seg kritisk til kjønnsdefinisjonene transbevegelsen fremmer, og reaksjonene lot ikke vente på seg. Trusler og grov sjikane veltet over Rowling, sammen med det hyppig brukte stempelet «transfob».

Hobbelstad kunne ikke akseptere sjikanen. Heldigvis. Trakassering og trusler mot en forfatter bør vekke alle som vil bevare et trygt samfunn fundert på ytringsfrihet. Og ekstra opplagt blir det fordi Rowling også støtter transpersoners kamp for likeverd.

Men det er enklere å hylle ytringsfriheten enn å kaste seg ut i ekte, farlig farvann. For ved å protestere mot angrepene på Rowling, ved å forsvare debattens legitimitet, ja, så står du selv lagelig til for hugg. Transaktivistene bruker krigsretorikk, sjansen for støtte er usikker, og før du vet ordet av det er du stemplet «transfob» selv. Det var kanskje derfor Hobbelstad gruet seg.

Uenighet = boikott

Debatten på Dagsnytt 18 viste at det var god grunn til gruing. For det var ikke transaktivist og rådgiver for organisasjonen FRI, Luca Espseth, som fikk kjørt seg da han bagatelliserte angrepene på Rowling. Det var heller Hobbelstad som ble presset opp i hjørnet, mens hun unnskyldende måtte forklare hvorfor det var nødvendig å ta til motmæle.

Der er vi altså. I møte med kompromissløse grupper som har offerstatusen på sin side, blir journalistikken desorientert. Humane og demokratiske prinsipper blir til løse konstruksjoner som vakler. Det står i Vær varsom-plakaten at pressen skal beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep, men hvem har forrang når utsatte grupper plager enkeltmennesket og samtidig slår ned ethvert forsøk på debatt?

NRK ser tydeligvis ikke problemet. Deres egen journalist, Emilie Portås Andersen, spør i fullt alvor om det lenger er greit å lese bøkene til Rowling, en forfatter hun kaller «latterlig transfobisk». Svaret gir seg vel selv: Hun skal aldri mer bruke penger på Rowlings skriverier. Og dermed strammer det seg enda mer: Bare det å stille spørsmål, bare det å være uenig, bare det å tenke annerledes om kjønn og biologi er såpass ille at boikott er på sin plass.

Pressen vakler

Med god hjelp fra pressen griper våpendragerne de autoritæres arsenal og setter forrædermerket på alle som ikke går på linje. Slik blir en diskusjon om grensegang og nyanser en personlig risiko. Slik stanser den saklige og helt nødvendige diskusjonen opp. Og de eneste som ikke er redde for å åpne munnen, er trollene og haterne.

Med det koret i bakgrunnen blir det umulig å ytre noe som helst uten å bli tatt for å være forsanger: Den som ikke er uforbeholdent med, er uforbeholdent mot.

Men kravet om å stilne debatten kommer fra flere felt, og igjen er det pressen som vakler. Fredag skrev Dag og Tid at tidsskriftet Prosa valgte å droppe publiseringen av en ferdig bokanmeldelse. Boken det dreide seg om, var Mot nasjonalt sammenbrudd av kulturredaktør i Document og Frp-rådgiver Halvor Fosli.

Kritiker Per Hem, som hadde skrevet teksten, forteller at anmeldelsen var bestilt, gjennomlest og godkjent av redaktør Merete Røsvik. Alt var klart, men så kom kontrameldingen.

Sensur uten sidestykke

Til avisen forklarer Røsvik at hun nylig har revurdert sitt syn på ytringsfrihet. Det har fått henne til å tenke over hvilke signaler hun sender om hun lar så innvandringskritiske perspektiver få etablere seg som «innafor». I tillegg har hun kommet frem til at anmeldelsen ikke var kritisk nok.

Ikke bare har Røsvik gjort seg til talsperson for en trangere debattarena, der selv holdninger som finnes på Stortinget, skal få begrenset oppmerksomhet. Hun bruker også sin nyvunne erkjennelse til å sensurere den frie kritikken. Jeg kan ikke huske å ha sett noe lignende.

Røsvik opplyser om at hun rådførte seg med sitt redaksjonsråd før hun bestemte seg. I det rådet sitter kommentator Hege Ulstein fra Dagsavisen. Ulstein var sterkt engasjert i #metoo-bevegelsen og ga på ulike måter uttrykk for at respekt for bevegelsen var viktigere enn bred diskusjon.

Den begrunnelsen brukte hun også for å trekke seg fra en offentlig debatt om #metoo da hun fikk vite at hun måtte sitte i panel med Trond Giske. Jeg skylder å gjøre leseren oppmerksom på at det var jeg som ledet debatten, på oppdrag for journalistkonferansen Svarte Natta.

Brudd med Vær varsom-plakaten

Vi lever i kampanjenes æra. Fobi-merking av alle som stiller spørsmål. Trusler om rasiststempel. Krav om etisk rensing av historien. Kartlegging av alle norske kunstinstitusjoner for å finne ut hvem som er varm, og hvem som er lunken når den gode sak skal kjempes.

Eller som skuespiller Iselin Shumba uttrykker det: «Vi setter nå en standard for det nye mennesket.» I et sånt klima må alle svare for seg. Alle må bekjenne. Alle må regne på hva som koster mest: Protestere mot renhetskravet og den taktfaste marsjen, eller innordne seg.

Å legge til rette for en åpen og fri debatt er en av grunnpilarene i journalistikken. I Vær varsom-plakaten står det med all mulig tydelighet at pressen ikke skal gi etter for noen som vil forsøke å hindre dette mandatet. Nå gjør vi det hele tiden, og flere er altså aktive pådrivere selv. Hvordan kom vi dit?

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Medierevisjonen
  2. Ytringsfrihet
  3. Kjønn
  4. Journalistikk
  5. J.K. Rowling

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Presseetikken er god nok, praksis må skjerpes

  2. KULTUR

    Hun skrev en av Sveriges mest omstridte tekster under #metoo. Aldri har Åsa Linderborg vært så kritisk til pressen som nå.

  3. FOTBALL

    Saken som kan felle en av Fotball-Norges mektigste menn

  4. DEBATT

    Velkommen til virkeligheten i strandsonepolitikken!

  5. DEBATT

    Fleksibilitet og tid er svaret for vidaregåande

  6. DEBATT

    Meiner Aftenposten verkeleg at dette er irrelevant å spørje om?